Til forsvar for karikaturer

Etter attentatene mot Charlie Hebdo ligger det en helt spesiell symboleffekt i at en av verdens ledende aviser nå velger å legge ned fargestiftene.

Som Dagen meldte tidligere i uken slutter nå storavisen New York Times med all bruk av karikaturtegninger i sin internasjonale utgave. Endringen kommer etter at avisen for halvannen måned siden publiserte en karikatur som vakte svært sterke reaksjoner og som New York Times selv senere gikk ut og beklaget.

Den omstridte tegningen viser Israels statsminister Benjamin Netanyahu avbildet som en førerhund i et Davidsstjernemerket halsbånd holdt av Donald Trump. Den amerikanske presidenten er karikert med det jødiske hodeplagget kippa på hodet og iført solbriller av den typen blinde mennesker bruker.

Vi ser på karikaturtegninger som en viktig del av ytringsfriheten i et demokratisk samfunn. En tegner kan med sin strek si ting, som vi som skriver, kanskje må bruke en hel artikkel for å få frem. Hvis vi i det hele tatt får sagt det, da. Det skal i hvert fall mye til å få frem poengene så elegant og slående, som en god karikaturtegner klarer.

Med sin uærbødighet og maktkritikk fungerer karikaturkunsten også som en sikkerhetsventil i den politiske debatten. Tegnere er eksperter på å stikke hull på den pompøsiteten og selvtilfredsheten som altfor ofte følger i maktens fotspor. Ingen kan som en karikaturtegner påpeke keiserens nakenhet.

Noe av kraften i karikaturkunsten ligger også i at tegninger kan tolkes på ulike måter. Som for eksempel den aktuelle tegningen av herrene Netanyahu og Trump i New York Times.

Enkelte betrakter den som et grovt antisemittisk overgrep. Det gjelder blant annet USAs visepresident Mike Pence og Israels sikkerhetsminister Gilad Erdan som begge fordømte karikaturen offentlig. Sønnene til både den israelske statsministeren og den amerikanske presidenten har også vært ute på Twitter og æreskjelt tegningen og New York Times. Førstnevnte, Yair Netanyahu, kalte like godt den amerikanske avisgiganten for «en antisemittisk avis».

Denne måten å betrakte karikaturen på, mener vi er en misforståelse og en betydelig overdrivelse. For oss er symbolikken i tegningen ganske åpenbar. Netanyahu sees på som den som leder Trump i Midtøstenpolitikken. Etter tegnerens mening er det er han som har fått presidenten til å flytte USAs ambassade til Jerusalem og til å anerkjenne byen som Israels hovedstad. Trump fremstilles som blind, lett å lede og under sterk påvirkning av israelvenner og jødiske miljøer.

Dette politiske synet kan man være enig eller uenig i. Vi, for vår del, er uenig. Slik vi ser det har Trumps Midtøstenpolitikk vært konsistent hele veien. Og i motsetning til andre amerikanske presidenter, som har lovt å flytte ambassaden uten å gjøre det, så holdt Trump det valgkampløftet han gav.

Men uavhengig av hva vi andre måtte mene om Trump, Netanyahu og forholdet dem imellom, så må en karikaturtegner ha full anledning til å uttrykke sitt syn på hvordan tingene henger sammen der nede i Midtøsten. Og det er i hvert fall ingen ting antisemittisk med den aktuelle tegningen. Dette er ikke mer enn politikere av det kaliberet og maktnivået må tåle nesten daglig.

Vi vil i det hele tatt advare mot det vi mener er en devaluering av jødehat-begrepet. Antisemittisme er et dypt alvorlig og høyst reelt problem. Men hvis man stadig slenger rundt seg med mer eller mindre innholdsløse jødehat-beskyldninger, så mister ordet både noe av sitt innhold og sitt alvor. Politisk satire og kritikk rettet mot maktmennesker er ikke nødvendigvis antisemittisme, selv om personen som angripes er jøde.

Slik vi ser det, er denne saken enda et eksempel på at karikaturkunsten er på retur. Vanskelig økonomiske tider i mediebransjen gjør det fristende for mange avisøkonomer å kutte kostnader ved å si opp tegnere. Enda viktigere er imidlertid det ideologiske trykket som aviskarikaturene har havnet under. Etter attentatet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo for fire år siden, så ligger det en helt spesiell symboleffekt i at en av verdens ledende aviser nå velger å legge ned fargestiftene på denne måten.

VGs eminente karikaturtegner Roar Hagen treffer spikeren på hodet i et innlegg på Facebook. Han beskriver hvordan karikaturkunsten har havnet under et dobbelt press, først islamistene og nå også fra de såkalt liberale. Det er en knipetangsmanøver som det er vanskelig å verge seg mot.