Pride - en gang til

Det må det være mulig å problematisere Pride uten å bli anklaget for å være full av fordommer og hat.

Reaksjonene har vært uvanlig mange og sterke på forrige ukes leder her i avisen om Pride. Kommentator Jens Kihl i Bergens Tidende understreker at han er glad i Dagen, men ble skuffet over denne lederartikkelen. «Til vanleg byggjer ikkje denne avisa meiningane sine på kunnskapsløyse og fordomar. Det skjer no», skriver Kihl i kommentarfeltet på dagen.no.

Minerva-kommentator Ivar Staurseth understreker på sin åpne Facebook-side at han er uenig med Dagen som kristenkonservativ avis, men mener den bidrar til bredt journalistisk mangfold. Derfor synes han det er trist at lederartikkelen «forvrenger Pride på denne måten». Både Kihl og Staurseth er åpne om sin homofile legning. Selv om de har et annet ståsted enn Dagen, er de reflekterte og saklige skribenter som det er verdt å lytte til og la seg utfordre av.

I debatt er det viktig å skille sak og person, men det er ikke alltid lett for noen av oss når sakene er personlige. I ettertid ser vi at noen av formuleringene i lederen kunne oppfattes annerledes enn de var ment. Et eksempel er denne: «Hele Pride-ideologien legger etter vårt skjønn opp til en grenseløs utfoldelse av kjønnsdrift og kjønnsuttrykk som truer stabilitet og trygghet for enkeltmennesker, ikke minst barn og unge».

Det betyr på ingen måte at alle som støtter Pride, lever ut en hensynsløs hedonisme. De færreste ønsker å kvitte seg med «alle rammer og normer, bortsett fra individers gjensidige samtykke», som vi også skriver. Men hvorfor skriver vi det da?

Her må vi skille mellom enkeltmenneskers holdninger og de prinsipielle føringene som ligger i en ideologi. Det er ingen grunn til å tvile på at de fleste støttespillere av Pride er velmenende mennesker. De ønsker det beste ikke bare for seg selv, men for sine medmennesker og samfunnet som helhet.

De kan ha høye etiske standarder og være opptatt av trofasthet i relasjoner. Men dette har de ikke fra Pride-ideologien, slik den blir fremmet av Foreningen Fri og tilsvarende grupperinger i andre land.

Den som leser arbeidsprogrammet til Foreningen Fri for perioden 2018-2020, ser at dette er temmelig radikalt. Noen eksempler: familiebegrepet skal ikke «defineres ut ifra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er, eller ut ifra heteronormative forståelser av familien og av foreldre». «Det må bli mulig for barn å ha flere enn to juridiske foreldre». «Vigselsretten, som sivilrettslig avtale, bør være forbeholdt og administrert av staten», med andre ord fratas trossamfunnene. «Eggdonasjon blir tillatt i Norge, også for enslige». «Altruistisk surrogati tillates i Norge», altså at en kvinne kan bære fram barn for andre. «Dokumenter og skjemaer som behandler foreldrerett, familierett etc. gjøres kjønnsnøytrale og tilpasses flere familieformer».

Mange som går i Pride-tog, slutter seg neppe til alt dette. Men vi mener det ikke er lett å skille arrangementet fra arrangørens agenda. Og det er vanskelig å se slagord som «Love is love» isolert fra et så radikalt program.

Kort sagt dreier det seg om en aktiv og offensiv innsats for oppløsning av strukturer som har vært bærende i vår sivilisasjon i hundrevis av år. Det må det være mulig å problematisere uten å bli anklaget for å være full av fordommer og hat.