Når Pride-bølgen kommer
Vi er ikke blant dem som løfter hendene i været når regnbueflagget går til topps.
På stadig flere steder i Norge blir det arrangert Pride-festivaler. Sommeren er høysesongen. Denne uken pågår Regnbuedagene i Bergen. Midt i juni begynner Oslo Pride. De fleste byer av en viss størrelse har et tilsvarende arrangement. Nytt av fjoråret var at mindre steder som Ørsta/Volda og Stord fulgte etter.
Utviklingen er ikke særnorsk. I 2019 er det 50 år siden starten på den moderne homokampen. Startskuddet gikk natt til 28. juni 1969 på utestedet Stonewall i New York.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det begynte som en motreaksjon mot politiets behandling av seksuelle minoriteter. Senere har fenomenet spredt seg over hele verden. I 1979 ble regnbueflagget lansert som homobevegelsens symbol.
Nå preger regnbueflagget eller dets farger ikke bare bevegelsens egne sympatisører og tilstelninger. Det omfavnes også av en lang rekke kommersielle aktører. Sist ut er Ikea som snart skal lansere sin velkjente store bærepose i regnbuevariant.
Regnbueflagget vaier også fra offentlige flaggstenger. Det skjer til tross for at lov om flagging på kommunens offentlige bygninger slår fast at bare det norske og det samiske flagget skal benyttes på denne måten.
I løpet av noen få tiår har homobevegelsen gått fra å stampe i motvind til å seile i sterk medvind. Folk flest synes å hilse denne endringen velkommen:
Mennesker som er blitt foraktet, mobbet og undertrykt, kan endelig få være seg selv, uten frykt og fordommer, tenker man. Samfunnet skal selvsagt feire dem og deres kjærlighet!
Alt dette kan høres veldig fint ut. Hvilket sympatisk innstilt menneske ønsker ikke at medmennesker skal få være glade og trygge? Den som problematiserer Pride, kan regne med å bli stemplet som både kjærlighetsløs og kunnskapsløs, fordomsfull og hatefull.
Vi er likevel ikke blant dem som løfter hendene i været når regnbueflagget går til topps. Tvert imot mener vi samfunnet på denne måten ukritisk hyller en revolusjon som på sikt kan få svært dramatiske og uheldige konsekvenser for både enkeltmennesker og fellesskap.
Det er påfallende at de dominerende virkemidlene i revolusjonen er fargesprakende symboler og temmelig innholdstomme slagord. «Alt er lov(e)» er en av gjengangerne.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men tenk litt etter: Er det så enkelt? Blir alle lykkelige hvis vi kvitter oss med alle rammer og normer, bortsett fra individers gjensidige samtykke?
Det tror ikke vi. Hele Pride-ideologien legger etter vårt skjønn opp til en grenseløs utfoldelse av kjønnsdrift og kjønnsuttrykk som truer stabilitet og trygghet for enkeltmennesker, ikke minst barn og unge.
Når kjønn bare er et valg, og partnere er noe man kan ha så mange man vil av, og så skifte ut etter eget forgodtbefinnende, tror ikke vi det er grunn til å vente positive resultater på sikt.
Tvert imot mener vi den klassiske kristne og bibelsk baserte veiledningen om ekteskapets trofasthet og forpliktelse er like sann, god og aktuell som den alltid har vært.
Den som vil fastholde en kristen overbevisning på disse feltene, kan bli usikker, motløs og redd i møte med en stadig sterkere Pride-bevegelse.
Men vi vil mane troende til å bevisstgjøre og oppmuntre hverandre. Vi må be om kjærlighet, mot og visdom til å stå fast – uten å bli verken feige, sinte eller skremte.