Kjærkommen satsing mot voldtekt i krig

Når voldtektsmenn går fri, sendes signaler til ofrene om at det er nytteløst å melde fra, og at smerten deres er lite verd. 

«Det er trolig blitt mer farlig å være kvinne enn soldat i væpnede konflikter». Sitatet kommer fra en tidligere leder for FNs fredsbevarende styrker i det østlige Kongo, generalmajor Patrick Cammaert.

Det illustrerer hvor sårbart, ja, bent frem livsfarlig det er å være kvinne i konfliktområder, fordi voldtekt og bortføringer bevisst brukes som våpen i krig. At dette er et mektig våpen, har krigsherrer visst til alle tider. Derfor har de også brukt det, bevisst, målrettet og uten nåde.

Den omfattende bruken av voldtekt ødelegger kvinnene, psykisk og fysisk. Det ødelegger fertiliteten og muligheten for å føre slekten videre. Det ødelegger familierelasjoner og båndene som holder samfunn sammen på en måte som konvensjonelle våpen aldri kan klare. Systematiske voldtekter er brukt for å gjennomføre folkemord på urfolk og religiøse, etniske og politiske minoriteter. Det er en handling så grov at den omfattes av begrepet «forbrytelse mot menneskeheten».

Å tvinge kvinner til å føde fiendens barn har bevisst blitt brukt som et middel til demoralisere grupper man vil ta kontroll over, slik man blant annet så det i Bosnia, der kvinner ble voldtatt for å føde serbiske babyer. Og frykten for voldtekt har mange ganger drevet store folkegrupper på flukt, slik det skjedde i Irak i august 2014, da kristne flyktet i panikk i dagene etter at IS hadde angrepet yazidifolket.

Det store omfanget av seksualisert vold i krig handler også om at væpnede grupper har sett på kvinners seksualitet og fertilitet som en vare de kan eie og selge som del av krigsøkonomien. At det fantes bortførte yazidikvinner tilgjengelig, var for eksempel avgjørende for å rekruttere nye, frivillige krigere til IS.

Men selv om det internasjonale samfunnet har erkjent at seksuell vold bevisst blir brukt som våpen, mislykkes man altfor ofte med å beskytte ofrene. Man har i liten grad klart å stille overgriperne til ansvar. Det råder utstrakt straffefrihet. Konsekvensene av dette er store.

Når voldtektsmenn går fri, sendes signaler til ofrene om at det er nytteløst å melde fra, og at smerten deres er lite verd.

Og det sender ikke minst et budskap til overgriperne om at de fritt kan holde på. For det er særdeles små sjanser for at ofrene har mot, penger og støtteapparat til å gå til å stille dem for retten, særlig i situasjoner med flukt, kaos og konflikt. Nettopp dette å få straffet de ansvarlige, er avgjørende for å redusere omfanget av seksualisert vold i krig.

Kampen mot seksuell vold har vært et satsningsområde for Sikkerhetsrådet det siste tiåret. I samme periode er kvinner og unge jenter blitt bortført og brukt som sexslaver av IS i Irak og Syria. Kvinner blir fortsatt voldtatt i stort omfang i land som Kongo, Myanmar, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk. Det viser med all tydelighet hvor komplisert og tidkrevende denne kampen er.

Det er en kamp som aldri noen gang helt blir vunnet. Men av hensyn til ofrene; kvinnene, de unge jentene, de splittede familiene og barna som utstøtes fordi de er unnfanget under voldtekt, må kampen fortsette utrettelig og målrettet. Derfor var fjorårets fredspris så inderlig velkommen. Og derfor er det svært gledelig at regjeringen nå trapper opp kampen mot seksuell vold i krig gjennom en storsatsing de neste tre årene.