Bollene som ble levert Sirdal
...
Bollene som ble levert Sirdal kommune i kjølvannet av saken om «bolleforbudet». Foto: Tonstad bakeri
leder
Oppmuntrende frykt for forkynnelse
Del
Motstanden mot forkynnelse er på sett og vis faktisk en oppmuntring. Den uttrykker jo en frykt for at forkynnelsen fungerer.

Den etter hvert mye omtalte motstanden mot at kristne skolelag skal få servere forlokkende mat i skoletiden, har fått stor oppmerksomhet de siste ukene. Begrensningene må etter vårt skjønn oppfatte som uttrykk for uroen, for å ikke å si angsten, for at mennesker skal utsettes for kristen påvirkning.

Fra et kristent ståsted gir dette grunner til å bli både betenkt og bekymret. Hvordan er det egentlig med trosfrihetens kår i landet vårt? Hvor privatisert og usynlig må troen bli for å være akseptabel?

Disse utfordringene bør vi ta på det største alvor. «Betingelsen som Gud har satt for å gi mennesket frihet, er evig årvåkenhet», sa den irske advokaten og politikeren John Philpot Curran i 1790.

Ordene er ikke mindre aktuelle over 200 år senere. Frihet kan vi aldri ta for gitt. Den vil alltid være under press, men på forskjellige måter.

I vår tid er det lett å tenke at Norge og andre vestlige land er blitt så liberale og preget av menneskerettigheter at vi har all den frihet vi trenger. Gamle regler og begrensninger er borte. Mennesket kan uttrykke seg og utfolde seg som det vil.

Slik tenker mange. Men det betyr ikke nødvendigvis at de tenker rett. Når gamle tabuer blir forkastet, kan de umerkelig bli erstattet av nye.

Mens kristen forkynnelse var selve motivasjonen for at loven om allmueskole ble innført i Danmark-Norge i 1739, er dette knapt 300 år senere blitt noe av mange ikke vil vite av. Vi ønsker ikke å gjeninnføre statspålagt religionstvang.

Men vi synes det er underlig at valget skal stå mellom at kristen forkynnelse enten er påbudt, eller så skal det være forbudt. Vi motsetter oss at troen skal tvinges ut av det offentlige rom. Da NRK i forrige uke meldte at rektorer på Sørlandet ikke ville ha kristne skolelag, responderte kommentator Jens Kihl treffende på Twitter:

«Dette er verkeleg heilt håplaust. Noreg blir fattigare om vi nektar religiøse uttrykk i det offentlege rom. Når vi lever i same samfunn, er litt av å jobben å lære oss å leve saman. Helsing sosialist og ateist».

Den samme prinsipielle tilnærmingen skulle vi ønske fra skoleledere, byråkrater og politikere. Ja, vi forventer det faktisk.

Samtidig forventer vi at kristen forkynnelse vil møte motstand, i en eller annen form. Det har den gjort til alle tider. Sånn sett er det faktisk et sunnhetstegn, eller i det minste et livstegn, når det kommer opposisjon av noe slag. Motstanden mot forkynnelse er på sett og vis faktisk en oppmuntring.

Den uttrykker jo en frykt for at forkynnelsen fungerer. Hvis folk får høre om Jesus, kan man faktisk regne med at det er en risiko, eller mulighet, for at folk begynner å tro på Jesus.

Sånn sett er ikke bollene det viktigste for et kristent skolelag. Vi har langt bedre ting å servere mennesker enn søt gjærbakst, om den måtte være aldri så forlokkende. Det viktigste med å ha et skolelag, er å servere Livets brød - som er Jesus selv.

Budskapet om ham må ikke få stilne, heller ikke i møte med bekymrede rektorer og byråkrater. Hensyn og klokskap må vi utvise, men vi kan ikke godta at de skal nekte mennesker muligheten til å høre verdens viktigste budskap.

Svært mange kan fortelle om at det har vært den viktigste erfaringen i livet.

paywall
paywall
paywall
lederartikkel,forkynnelse,bolleforbudet,bolleforbud,sirdal kommune,jens kihl