«…er ikke Kristus stått opp…»

Det er ikke det minste rart at mennesker har vanskelig for å tro at Jesus faktisk stod opp fra de døde, verken i antikken eller nå.

Onsdag i den stille uke presenterte kollega Vårt Land resultatet av en spørreundersøkelse om hvor mange nordmenn som tror at Jesus stod opp fra de døde. Vårt Land fortjener ros for en godt timet undersøkelse som ga interessante svar.

14 prosent av de nærmere 1.000 spurte svarer at de tror Jesus døde og stod fysisk opp på påskemorgen. 21 prosent tror på fortellingen, men tror ikke nødvendigvis at det skjedde en fysisk oppstandelse. 26 prosent ser på påskeevangeliet som en «fin symbolsk fortelling om livets seier over døden», mens 39 prosent svarer at de ikke tror på oppstandelsen.

Teologisk debatt er en mangslungen størrelse. Det vet de som leser debattsidene her i avisen godt. Bibelen er en innholdsrik bok, og bibellesere finner mange spørsmål å drøfte. Samtidig er noen spørsmål viktigere enn andre. Jesu død og oppstandelse er et slikt.

I 1. korinterbrev skriver apostelen Paulus at «er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom.» I Den apostoliske trosbekjennelsen sier vi at Jesus «stod opp fra de døde tredje dag». Den kristne kirke har gjennom det aller meste av sin historie feiret gudstjeneste på søndager som en ukentlig markering av Jesu oppstandelse.

Derfor finnes det få spørsmål som tydeligere belyser kristendommens stilling i et samfunn som nettopp spørsmålet om hvorvidt Jesus Kristus faktisk stod opp fra de døde. Og det er talende når ikke flere enn 14 prosent av de spurte faktisk sier at de tror på oppstandelsen som en fysisk realitet.

I og for seg er ikke disse opplysningene spesielt overraskende. Og selv om de er nedslående, er det likevel verdifullt å få et mest mulig sannferdig bilde av den åndelige tilstanden her i kongeriket.

Som et gledelig motstykke står den store gleden som, tross høyst variable omstendigheter, har preget mange påskedagsgudstjenester både her i landet og rundt i verden.

Vi er velsignet med en mengde sanger og salmer som belyser påskens evangelium. De spenner fra N. F. S. Grundtvigs «Påskemorgen slukker sorgen» til Hans Inge Fagerviks «Tomas’ sang». For troende som ber om mer åndskraft for den kristne kirke i Norge, skulle påsken være et høydepunkt, en kjærkommen anledning til å betone det som mer enn noe annet er kirkens egenart.

Jesu stedfortredende død og oppstandelse var et mysterium da disse begivenhetene fant sted, og er de fortsatt i dag. Det er ikke det minste rart at mennesker har vanskelig for å tro at Jesus faktisk stod opp fra de døde, verken i antikken eller nå. For slike hendelser var ikke vanlige den gangen heller. Likevel kan vi få tro at det er sant.

Vi kan få ta del i Maria Magdalenas glede, slik hun uttrykker den i Johannesevangeliet: «Jeg har sett Herren!» Det er i seg selv et poeng å dvele ved at det var nettopp Maria Magdalena som fikk bære bud om det underfulle som hadde skjedd.

Livets seier over døden innebar også en oppreisning for de nedslåtte, for de nedbrutte, for dem som er uten håp. «Hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder», skriver apostelen Paulus. Men siden Jesus Kristus er stått opp, kan vi frimodig få slutte oss til påskedagens jublende glede.