Leder: «Både nå i påsketiden o
...
Leder: «Både nå i påsketiden og ellers i året kan vi derfor takknemlig huske på hvilket vidunderlig privilegium det er at vi får gå til gudstjeneste.», skriver Dagen på lederplass. Foto.: Adobe Stock
leder
Den vidunderlige gudstjenesten
Del
Gudstjenesten er i sitt dypeste vesen en smak av evigheten, et tegn på det som skal komme. Det er ingen selvfølge, men en stor gave som vi kan få ta imot.

Lørdag kunne vi lese om Kjersti Opstad som i løpet av et år har besøkt 52 kirker for å finne ut hva som foregår der i våre dager. I tillegg til en mengde erfaringer, har gudstjenestebesøkene også resultert i boken «Kirka og jeg - Ett år, 52 kirkebesøk» som Vårt Land forlag utgir.

Et klart flertall av den norske befolkningen har opplevd å være på gudstjeneste. Mange har rike og sterke erfaringer derfra, andre har opplevd gudstjenestene som fjerne, lite engasjerende, eller direkte provoserende.

I en tid hvor kirkens posisjon i samfunnet er svekket, utfordres vi til å tenke gjennom gudstjenestens verdi.

«Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.» Svært mange av oss har hørt en prest, en pastor eller en forsamlingsleder innlede gudstjenesten med disse ordene. Kanskje har vi hørt dem så mange ganger at de har blitt selvfølgelige.

Men Guds nåde er aldri noen selvfølge. Det å få ha fred med Gud er den største gaven vi kan tenke oss. Det er den som gir oss grunn til å feire gudstjeneste.

Det er denne gaven som gjør det naturlig å si at vi «feirer» gudstjeneste. For gudstjenesten er en jevnlig påminnelse om at Gud har kommet menneskene i møte, og at han er tilgjengelig for oss.

Det kommer til uttrykk på en mengde forskjellige måter, men i alle kristne gudstjenester er denne nerven til stede: Den oppstandne Jesus Kristus lovet sine etterfølgere at han ville være med dem alle dager. Det gjelder også for oss.

Derfor er hver eneste kristne gudstjeneste et møte mellom himmel og jord, en synliggjøring av det evige fellesskapet Herren innbyr oss mennesker til.

Ofte får vi ikke øye på dette fordi oppmerksomheten vår så lett dras mot en mengde andre ting. Men gudstjenesten hjelper oss til å minnes, til ved Den helllige ånds hjelp å holde levende det håp vi har blitt gitt.

«Vi lover deg, vi priser deg, vi tilber deg, vi opphøyer deg. Amen.»

Selve formuleringen er hentet fra Den norske kirkes gudstjenesteliturgi. I andre kristne sammenhenger kan selve ordvalget være annerledes. Felles er det likevel at vi i gudstjenesten møtes i lovprisning og tilbedelse av Ham som er gudstjenestens naturlige hovedperson.

Slik sett er hver eneste gudstjeneste et under, ved at den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus igjen og igjen møter oss med sin nåde, med Guds fred.

Det kan være fristende for oss alle å tegne Gud i vårt eget bilde, og snakke om at «min Gud» er sånn og sånn. Et annet av gudstjenestens privilegier er at definisjonsmakten i siste instans ligger utenfor oss selv.

Gudstjenesten er ikke vår ide. Den er i sin kjerne gitt av Gud selv, og båret av mennesker gjennom flere tusen år.

Både nå i påsketiden og ellers i året kan vi derfor takknemlig huske på hvilket vidunderlig privilegium det er at vi får gå til gudstjeneste. Enten det skjer i Oslo eller et helt annet sted, enten det skjer i Den norske kirke eller i en annen kristen sammenheng.

Gudstjenesten er i sitt dypeste vesen en smak av evigheten, et tegn på det som skal komme. Det er ingen selvfølge, men en stor gave som vi kan få ta imot.

kjersti opstad,lederartikkel,gudstjeneste,jesus,påske,den hellige ånd,oslo