Netanyahu som landsfader?

Det er ikke så vanskelig å forstå at mange i Israel har gitt opp håpet om en fremforhandlet fred.

På tirsdag går israelerne til valg. De 120 setene i nasjonalforsamlingen Knesset skal fylles på nytt i Midtøstens eneste demokrati. Statsminister Benjamin Netanyahu, som leder høyrepartiet Likud, ligger an til å få fornyet tillit.

I så fall kan han begynne sin femte periode som statsminister. Han er i ferd med å bli den mest fremstående israelske statslederen etter landsfaderen David Ben-Gurion. Hvordan har han oppnådd en slik status?

Netanyahu hadde sin første statsministerperiode fra 1996-1999. Kort tid etter den første skuffelsen over Oslo-avtalens manglende suksess kom han inn som en stemme for en tøffere linje overfor palestinerne. Men han tapte for Arbeiderpartiets Ehud Barak i 1999, og var allerede den gang i politiets søkelys anklaget for korrupsjon.

Ariel Sharon overtok etter hvert som Likuds statsministerkandidat, og ledet blant annet an i tilbaketrekkingen fra Gaza i 2005. Om ikke Sharon hadde blitt rammet av hjerneslag i 2006, kunne Israels nyere politiske historie vært annerledes.

I den vestlige fortellingen om konflikten mellom israelere og palestinere blir vanligvis Israel fremstilt som den brutale okkupasjonsmakten som tar seg til rette og overser palestinernes sivile lidelser. Men det finnes også en annen fortelling.

I boken «Israel» fra i fjor forteller historiker Marte Heian-Engdal om hvordan et økende antall jøder ved overgangen til 1900-tallet ga opp håpet om å kunne leve som integrerte deler av befolkningen i sine respektive hjemland. På grunn av sin jødiskhet ble de stadig påført store vanskeligheter, så store at de ikke så noen annen mulighet enn å etablere sitt eget land.

Den moderne staten Israel er slik sett også en fortelling om resignasjon og skuffelse, om håp som ikke ble innfridd. Et godt stykke på vei forklarer dette antakelig også Benjamin Netanyahus sterke stilling. Han er en politisk ringrev som vet å spille på lag med stemninger i tiden.

Den senere tiden har han bevisst knyttet seg tett opptil Donald Trump, og det har betalt seg i form av ambassadeflytting og endret holdning til de omstridte Golan-høydene. Netanyahu er, som alle fornuftige mennesker, opptatt av fred, og ønsker at befolkningen i Israel skal kunne nyte godt av stabile og gode livsvilkår.

Men han er mindre ettergivende overfor de palestinske naboene enn mange av hans mer venstreorienterte politiske konkurrenter har vært.

Netanyahu var også motstander av Ariel Sharons tilbaketrekking fra Gaza. Det tjener han nok på nå, når situasjonen på Gaza stadig minner om hvor lang veien til fred synes å være. Slik sett står Netanyahus comeback som en illustrasjon på en mentalitetsendring i store deler av den israelske befolkningen.

Helst ville man fått til en fredsavtale med de palestinske naboene, slik man har fått det med Egypt og Jordan. Mange i Israel har vært villig til å akseptere store og smertefulle politiske kostnader for en slik avtale.

Men etter en rekke forsøk og forhåpninger har man tilsynelatende gitt opp. I stedet for å ville løse situasjonen, har kreftene gått med til å håndtere den.

Med denne erkjennelsen som forutsetning har Netanyahu levert. Og i den grad han blir gjenstand for politisk press, går det vel så mye i retning av en enda tøffere linje overfor palestinerne som motsatt. Marte Heian-Engdal hevder i boken sin at Israels største trusler ikke kommer utenfra, men innenfra.

Det handler om identitetsspørsmål, om hvordan Israels jødiskhet skal komme til uttrykk, om økende sosial ulikhet - og selvsagt om forholdet til både palestinerne og de øvrige naboene. Disse utfordringene er erkjent.

Men som et land bestående av jøder med betydelige innbyrdes ulikheter, har israelske politikere i flere omganger skjøvet vanskelige utfordringer foran seg.

Det er ikke så vanskelig å forstå at mange i Israel har gitt opp håpet om en fremforhandlet fred. Tvert imot finnes det gode grunner til det. Det er bare å lese Hamas’ politiske program. Eller Hizbollahs.

Og enhver kan se at tilbaketrekningen fra Gaza ikke ga de resultatene mange hadde håpet på. Men det finnes noen eksempler på at det er såkalte hauker som klarer å inngå smertefulle fredsavtaler. Blant disse er både tidligere statsminister Menachem Begin og nevnte Ariel Sharon.

Men er Benjamin Netanyahu en slik? Dét er egentlig det viktigste spørsmålet foran tirsdagens valg.

Benjamin Netanyahu er en ganske annen type enn David Ben-Gurion. Få vil nok tenke på Netanyahu som en landsfader, til tross for hans lange fartstid. Et land blir preget av over 70 års historie. Og for jødenes del mye lenger enn 70 år. Det er haukenes tid i israelsk politikk.