SAMTALE: Ikke på noe tidspunkt noe sted i verden har ekteskap mellom to av samme kjønn fått kirkelig aksept før de senere årene, skriver Dagen på lederplass. På bildet ser vi preses Helga Haugland Byfuglien i samtale med statsråd Kjell Ingolf Ropstad utenfor Nidarosdomen.

Politisert kirkemøte

Det er urimelig å se bort fra at Åpen folkekirke har gjennomført et reformprogram som står i kontrast til en samlet kristen historie.

Mandag ble årets kirkemøte avsluttet. Det var det siste møtet i en fireårsperiode som har båret med seg dramatiske endringer i Den norske kirke. Lørdag skrev både Dagen, Vårt Land og Klassekampen om flere konservative delegater som signaliserer at de ikke tar gjenvalg.

To av de mest markante blant disse er Sofie Braut og Marie Klakegg Grastveit. De har begge overfor Dagen sagt at det ikke er på den kirkepolitiske arenaen de først og fremst ønsker å engasjere seg fremover.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette står i direkte motsetning til den linjen Åpen folkekirke har valgt. Deres vei til seier har nettopp vært å betrakte Kirkemøtet som en politisk arena, og å bruke verktøy fra politikken for å vinne frem med sitt syn. De har drevet valgkamp, de har ønsket å få frem tydelige motsetninger, og de har visst å benytte sin nyvunne flertallsmakt.

I tillegg har de kunnet lene seg på en bred folkelig støtte, og de har hatt samtidskulturens medvind i ryggen.Det kan godt hende at flere av de konservative kirkemøtedelegatene hadde vært mer positivt innstilt til Kirkemøtet som arena hvis deres egen posisjon hadde vært sterkere representert blant delegatene.

Det er likevel verdt å merke seg at den tenkningen vi har sett hos Frimodig kirke, en gruppe som bevisst velger ikke å profilere seg som et kirkepolitisk motstykke til Åpen folkekirke, ser ut til å vinne en viss utbredelse.

Der handler det mer om å bygge kirke nedenfra enn om å drive partipolitikk. Og det handler mer om å stå på det Geir Otto Holmås under årskonferansen i mars kalte «apostolisk grunn» enn om å samle støtte til en partiliste.

Hvis man aksepterer politiseringen av Kirkemøtet, kan man nå bli fristet til å orientere seg ut fra et nytt sentrum, og oppfordre ytterkantene i begge ender til å besinne seg. Men dette er en tilnærming med betydelige mangler.

På lederplass i Vårt Land lørdag kunne vi lese om behov for brobygging i kirken. Det ble uttrykt en viss forståelse for frustrasjon hos «de mest konservative» delegatene, samtidig som vi kunne lese at «dette er konservative som selv er ganske kompromissløse».

Hvis vi begynner tidsregningen ved kirkevalget i 2015, kan en slik beskrivelse ha noe for seg. Men det er urimelig å se bort fra at Åpen folkekirke har gjennomført et reformprogram som står i skarp kontrast til en samlet, internasjonal kristen historie.

Ikke på noe tidspunkt noe sted i verden har ekteskap mellom to av samme kjønn fått kirkelig aksept før de senere årene. Denne fireårsperioden har gitt oss den smått absurde situasjonen at Den norske kirke har vedtatt en vigselsliturgi hvor Bibelens tekster om ekteskapet ikke kan brukes fordi de forutsetter at ekteskapets parter er kvinne og mann.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I et slikt lys er det urimelig å snakke om de såkalt «mest konservative» som en ytterfløy. Det er de som har både Bibelen og en samlet kristen tradisjon på sin side. Å gi inntrykk av at de minst ytterliggående i Åpen folkekirke nå utgjør et slags kirkelig sentrum, er å drive historieskriving med en oppsiktsvekkende kort tidshorisont.

Det hjelper lite å si at det skal være rom for to syn i kirken, hvis de som står på kirkens klassiske syn i praksis ikke kan la dette synet få konsekvenser knyttet til for eksempel valg av åndelige ledere. Da er det i realiteten ett syn som gjelder.

Les også
– Kyrkja har ikkje plass for to syn
Les også
Vil ikke fronte Bønnelista likevelBønnelista