Hun fikk det til likevel

Statsminister Erna Solberg er en kjærkommen kontrast.

Det var en triumferende statsminister og partileder som inntok landsmøtets talerstol fredag ettermiddag. Erna Solberg er mindre høyrøstet enn mange andre bergensere, men nå hadde hun behov for å gi beskjed.

Og det var aviskommentatorene som fikk høre det. Hun viste til kommentarer fra Dagsavisen, VG og Dagbladet i årene før Venstre og så KrF ble med i regjeringen. Med ulike formuleringer ble det fastslått at drømmen om en ikke-sosialistisk firepartiregjering var død og begravet.

«Det skal ikke bli en vane, men også i år kan vi feire utvidelse av regjeringen», sa Solberg til landsmøtet. «Vårt prosjekt har lykkes», konstaterte hun. Og statsministeren var ikke helt ferdig: «Firepartisamarbeidet har gjenoppstått fra de døde».

«Gjenoppstandelse skyldes gjerne et mirakel», sa hun, antakelig med henvisning til 1. påskedag i Jerusalem for drøye 2.000 år siden. I regjeringens tilfelle er omstendighetene mindre mirakuløse, men snarere resultatet av det statsministeren med rette kunne kalle hardt og langsiktig arbeid.

Erna Solberg har allerede regjert landet lenge nok til å gå inn i historien som en av de mest fremstående politikerne i etterkrigstiden. Hun er den lengst sittende Høyre-statsministeren noensinne, og klarte i 2017 det ganske få andre norske statsministre har klart, nemlig å bli gjenvalgt. Men hva nå?

Om vi tar utgangspunkt i den politiske situasjonen i dag og ser frem mot stortingsvalget i 2021, er mange faktorer i spill samtidig. Høyre gjør det godt. Frp gjør det ikke så godt. Venstre er i dyp krise. KrF er oftere under enn over sperregrensen. Ap sliter kraftig. Sp er i super-medvind. Rødt er i vinden som aldri før. MDG har store utfordringer.

Statistisk sett blir neppe Solberg gjenvalgt for en tredje periode i 2021. Men hvem skal være hennes motkandidat? Så lenge Jonas Gahr Støre sitter, er vi i den noe uvanlige situasjonen at Høyres leder fremstår klart mer folkelig enn Arbeiderpartiets leder.

I sin tale til landsmøte understreket Solberg sin tydelige ideologiske inngang til praktisk politikk. Hun er en klok leder som trår varsomt. Men hun er ikke bare en forvalter. Hun har en klar tanke om å bygge samfunnet nedenfra, om å investere i mennesker slik at den enkelte kan stå best mulig rustet til å møte omgivelser i dramatisk endring.

Som svar på dette vil venstresiden trekke frem kollektivet som vårt felles sikkerhetsnett. Vi klarer oss ikke uten hverandre. Og det er selvsagt riktig. Men denne innvendingen illustrerer både at det betyr noe hvilken ideologisk inngang vi velger, og at det som ofte betyr mest til slutt, er hvilke praktiske konsekvenser ideologien får.

For også i Høyres politikk er fellesskapet helt avgjørende. Det går ikke an å bygge et bærekraftig velferdssamfunn med et tydelig generasjonsperspektiv uten å tenke på fellesskapet. Forskjellen ligger mer i at Høyre snakker tydeligere om individets muligheter og ansvar.

Denne retorikken appellerer nok mer til noen enn til andre. Men hvis vi vil kritisere den, må vi også tenke gjennom hva som er alternativet. For også i en tenkning hvor kollektivet utgjør det politiske utgangspunktet, må man tenke nøye gjennom hvilket ansvar individet skal ha.

I den norske politiske virkeligheten er ikke avstanden i den grunnleggende forståelsen av forholdet mellom individ og samfunn så veldig stor. Den norske velferdsmodellen er nærmest politisk felleseie. Dermed blir målestokken først og fremst den praktiske utformingen av den ideologiske overbevisningen.

Det er i lys av dette vi må vurdere Solbergs utsagn om at «Høyres systematiske arbeid for å skape muligheter for alle er den beste måten vi kan bekjempe ulikhet på i fremtiden». Solberg gir ikke venstresiden anledning til å ta monopol på ønsket om å begrense ulikhet i samfunnet. Men hun leverer et litt annerledes svar enn de gjør.

Og mens mye oppmerksomhet går med til ulike slags utspill og hendelser, er Solberg arbeidsmauren som velger sine slag med omhu og som heller ser fremover. Som hun sa det i talen sin: «Det er de mange små skrittene vi tar for å investere i mennesker som vil telle over tid. Som vil gjøre en forskjell i folks liv».

Hvert av disse skrittene kan virke traurig eller trivielt. Men når man lykkes, er det summen av disse som utgjør selve byggverket.

Men også dette byggverket er sårbart. Hvis Frp gjør det tilstrekkelig dårlig i høstens kommunevalg, blir det vanskeligere for Siv Jensen å holde partiet i regjering frem til 2021. Og hvor mye mer motgang kan Venstre tåle?

KrF går neppe ut av regjeringen før 2021 hvis ikke regjeringen går i indre oppløsning. Men vil de fire partiene samlet sett ha nok styrke til å kunne vinne om to år? Pr nå er det mer sannsynlig at Erna Solberg, om hun fortsatt er statsminister etter 2021, igjen må nøye seg med en svakere forankret regjering.

Men det eneste vi egentlig vet om valget i 2021, er at det ikke blir slik vi forestiller oss nå. Og om Erna Solberg taper valget i 2021, går hun likevel inn i historien som en møysommelig arbeidende leder, som tålmodig stod på for det hun trodde på, som ikke lot seg avspore.

I stedet holdt hun stand for å bygge et samfunn med gode livsbetingelser for både nye og gamle landsmenn, i en tid hvor teknologisk utvikling skaper behov for tilpasninger og endringer på et nivå som ingen av oss har opplevd før.

I en tid hvor kjendisstatus blir et mål i seg selv, hvor øyeblikkets tyranni og lettvint populisme alt for ofte får dominere dagsordenen, er statsminister Erna Solberg en kjærkommen kontrast.