Israels lengst sittende statsminister

Netanyahus og Likuds sterke stilling vitner antakelig om en endring i mentaliteten hos mange israelske velgere.

Om en drøy måned er det valg i Israel. Sittende statsminister Benjamin Netanyahu kjemper for sin femte periode. Om han vinner valget 9. april, vil han om bare noen måneder passere landsfaderen David Ben-Gurion og bli den moderne staten Israels lengst sittende statsminister noensinne.

Det forteller mye om utviklingen i det israelske samfunnet. I de første tiårene etter etableringen i 1948 var Arbeiderpartiet det dominerende partiet, ikke ulikt hvordan situasjonen var her i landet i årene etter andre verdenskrig.

Men med tiden har høyrepartiet Likud fått en stadig sterkere stilling. Nå blir denne utviklingen til overmål befestet ved at Likud fremstår som det statsbærende partiet, mens Arbeiderpartiet kjemper mot sperregrensen.

Netanyahus og Likuds sterke stilling vitner antakelig om en endring i mentaliteten hos mange israelske velgere. Den strandede Oslo-prosessen illustrerer hvordan forventningene til en fremforhandlet varig fredsavtale med palestinerne har avtatt.

Fremfor å ville løse konflikten, ser det nå ut til at mer oppmerksomhet blir brukt på å finne ut hvordan man vil håndtere den. Dette gjør seg blant annet gjeldende ved at selve konflikten ikke er noen sentral sak i den pågående valgkampen.

Det som har vakt mest internasjonal oppmerksomhet så langt, er korrupsjonsanklagene mot Benjamin Netanyahu. Til tross for at han har vært den dominerende politiske skikkelsen i Israel i mange år, opplever han seg fortsatt som offer for heksejakt, og han har et anstrengt forhold til flere av de sentrale mediene i landet.

Nå er han gjenstand for ganske alvorlige anklager, men det er høyst usikkert om riksadvokat Avichai Mandelbits varsel om tiltale vil påvirke valgresultatet i vesentlig grad. I og for seg er det ikke helt uvanlig at velgeres tillit til politiske ledere kan være så sterk at den overgår slike anklager. Og forventningen til politikeres moralske rettskaffenhet er ikke like høy alle steder.

Samtidig er det verdt å minne om at Israel er det eneste landet i denne delen av verden hvor det overhodet kan skje at riksadvokaten varsler om tiltale av landets statsminister, og det midt i en valgkamp.

Selv om Netanyahu opplever anklagene urimelige, vet han at også han selv er underlagt landets lover. Dét er ingen selvfølge i en del av verden hvor fredelige maktskifter ikke akkurat kommer av seg selv.

I tirsdagens Dagen kunne vi lese et intervju med professor Avi Degani, som har utviklet en metode for å levere kvalifiserte forutsigelser om fremtidige valgresultat. Degani er nokså sikker på at Netanyahu går av med seieren.

Det tror han skjer enten ved at Likud styrker seg eller holder stillingen, eller ved at de mandatene de eventuelt taper, går til andre partier på høyresiden. I begge tilfeller vil Netanyahus allianse være det naturlige tyngdepunktet for regjeringen.

Benjamin Netanyahu har vist seg som en dreven politiker, som en som håndterer stadig skiftende allianser, og som en som klarer å holde på makten gjennom utfordrende tider. Han vil gjerne fremstille seg som garantisten for israelernes sikkerhet.

I det israelske samfunnet er det ikke vanskelig å forstå at mange legger vekt på å holde seg med ledere som kan trygge hverdagen.