En kamp om livet og døden

Det beste samfunnet er der respekten for livet og menneskeverdet hegnes om som det mest dyrebare vi har.

Vi lever i en tid der livet angripes i begge ender. Både ved begynnelsen og slutten. Ved å ta full kontroll over livets inngang og utgang, mener stadig flere at vi totalt sett får det bedre.

Fredag gikk tusener av kvinner gjennom Oslos gater i et 8. mars-tog der hovedparolen var «Forsvar selvbestemt abort! Fjern nemndene!» I helgen holder Venstre landsmøte der aktiv dødshjelp kan bli en av sakene som skal diskuteres. For ungdomspartiet er dette blitt en kampsak.

På den ene kanten handler det om en allerede etablert rett til å ta livet av de aller minste i mammas mage. Og på den andre kanten om å slåss for retten til å gi de aller sykeste hjelp til å avslutte livet. Det er den eldgamle historien om mennesket som vil bestemme selv. Som vil gå inn i Guds sted, fordi vi mener det er best for oss. Men er det dét?

«Nei», mener Kenneth Bakken. «Led meg ikke inn i dødshjelp-fristelse», skriver han i en hudløst ærlig tekst adressert til våre politikere i vår nye spalte «Dagens aktuelle».

Bakken skriver med autoritet, for han kjenner utfordringen daglig i sin egen syke kropp. Han lider av den uhelbredelige nervesykdommen Huntington, som gradvis svekker alle hans funksjoner. I over ti år drømte han om å reise til Sveits, der de tilbyr aktiv dødshjelp. Han begynte å planlegge reisen. Så endret han mening.

Nettopp fordi han er så syk, ber han om å slippe å ta det tunge valget om når han skal dø. «Vi har ikke godt av slik selvbestemmelse», skriver han, selv om han altfor godt forstår at mange svært syke mennesker lengter etter dødshjelp. Men hvis dette blir legalisert, innvender han, er det ingen ting som stopper ham når selvmordstankene kommer.

For de kommer. Kenneth Bakken skriver ærlig om at han ofte kjenner på lysten til å gjøre det slutt. Hvor uendelig mye større vil ikke fristelsen bli om vi innfører aktiv dødshjelp? spør han.

Tre av fire nordmenn er positive til aktiv dødshjelp, skriver VG denne uken. Bakken peker på det store paradokset at dødshjelp er i ferd med å bli helt greit, mens selvmord fortsatt blir sett på som en tragedie. «Hva er egentlig forskjellen?» spør han.

Forkjempere for dødshjelp vil gjerne innvende at tilbudet kun skal gis innen strengt definerte rammer. Erfaringen fra land som allerede har innført aktiv dødshjelp, tyder imidlertid på at tilbudet etter hvert blir utvidet. Nye «offergrupper» vil kreve å bli omfattet, slik Bakken advarer mot. Derfor trygler han politikerne om ikke å starte en «politisk trappetrinnsprosess» som svekker menneskeverdet.

Kampen for selvbestemt abort kan også bli en slik trappetrinnsprosess, fordi prinsippet om selvbestemmelse holdes så høyt at det går på livet løs. Å tillate tvillingabort er et steg ned denne trappen.

Regjeringen vil lukke døren for selvbestemt tvillingabort, men når 8. mars-komiteene i år meldte om ekstra mobilisering, er det nettopp på grunn av et massivt krav om å holde denne døren åpen. Nylig gikk også to av Arbeiderpartiets fylkeslag inn for å utvide retten til selvbestemt abort til 18. uke, etter at AUFs landsmøte i fjor høst gikk inn for å utvide grensen for selvbestemt abort.

Som kristen avis går vi ikke av veien for å argumentere kristent: Vi tror det bærer galt av sted når mennesket forsøker å gå inn i Guds sted. Vi tror at Gud som pustet liv i oss også er den som skal bestemme når det er slutt. Vi tror fullt og fast på at Gud har satt grenser rundt livene våre, at han satte disse grensene i kjærlighet, og at det er innenfor disse grensene vi er virkelig fri.

Du skal ikke drepe, heter en av disse grensepålene. Mer allment vil vi si at vi er overbevist om at det beste samfunnet er der respekten for livet og menneskeverdet hegnes om som det mest dyrebare vi har.

Det er bare i et slikt samfunn det er plass til oss alle. Det er da vi kan snakke om sant mangfold. Og det er i et slikt samfunn vi kan kreve å få den hjelpen vi trenger når livet virkelig butter imot, i stedet for å bli møtt med at «du har valgt det selv, nå får du ta konsekvensene».

Samtidig erkjenner vi smerten mennesker føler som står i sine livs vanskelige valg. Vi må ikke bagatellisere fortvilelsen til kvinner som blir gravide når de absolutt ikke ønsker det. Og vi skal minst av alt ta lett på lidelsen til alvorlig syke mennesker.

Løsningen er likevel ikke å begrense livet; å kvitte oss med uønskede barn i den ene enden og de sykeste i den andre. Løsningen må være å omfavne dem som står midt i en livskrise og gi dem all den omsorg, smertelindring, tilrettelegging og økonomisk hjelp som de trenger.

«Livet er hardt. Ingen av oss kommer helskinnet gjennom uten problemer. Det kan vi aldri votere bort i Stortinget, enten det er gjennom å drepe uønskede barn ved livets start eller ved å gjøre slutt på livet når det oppleves som for tøft,» skrev Kenneth Bakken i Dagen i går. Måtte budskapet hans bli hørt og lyttet til.