I fastetiden er det mange kris
...
I fastetiden er det mange kristne som spiser mindre eller lever vegetarisk. Illustrasjonfoto: Adobe Stock
leder
Kristen ramadan?
Del
Å faste innebærer å forsake et mindre gode for å søke det største gode, som Gud selv.

I dag er det askeonsdag. Det innleder fastetiden i kirkeåret. Den varer i 40 dager fram til påskeaften, unntaket er søndagene i denne perioden. For mange protestanter er fasten blitt fremmed. Man forbinder den kanskje helst med ortodokse og katolske kristne, eller med muslimer.

Sånn sett var det tankevekkende da vi for noen år siden leste om at man i Nederland forklarte fastetiden som «kristen ramadan». Folk flest i gamle kristne land vet at muslimer har en fastetid, men merker kanskje ikke at kristne har det samme.

For noen kan det å faste fremstå som noe «lovisk», et ubehagelig påbud som evangeliet løser oss fra. Men en slik tanke er nok mer moderne og sekulær enn den er evangelisk. Helt opp til 1800-tallet var det vanlig å praktisere også her i landet. Da var det som kjent over 300 år siden reformasjonen var innført.

Og for den som ikke synes kirkelig tradisjon veier så tungt, er det verdt å merke seg at Jesus selv ser ut til å forutsette at disiplene hans skulle faste. «Når dere faster», sier han i Matteus 6, 16, som inngår i Bergprekenen. Og da disiplene hans fikk kritikk fordi de ikke fastet, avviste han kritikken fordi de ikke skulle gjøre dette så lenge brudgommen, altså han selv, var hos dem.

Faste er i det hele tatt et fenomen som får oppmerksomhet gjentatte ganger både i Det gamle og Det nye testamente. Fasten innebærer forsakelse og kamp. Den er også et uttrykk for anger og omvendelse. Tradisjonelt innebærer faste å avstå fra mat og drikke.

Mer moderne varianter er å avstå fra for eksempel skjermbruk eller bestemte nytelser. Det kan også ha en verdi, men det kan godt hende at vi burde utforske mer hva som ligger i den tradisjonelle formen for faste.

De fleste av oss som lever i Norge, har muligheter til å leve et ufattelig komfortabelt liv sammenliknet med det våre trossøsken har hatt i tidligere tider, men også det de fleste kristne har i dag. Gud er alle gode gavers giver, men det er en fare for at vi blir mer opptatt med gavene enn giveren.

Å faste innebærer å forsake et mindre gode for å søke det største gode, som Gud selv. I Jesajaboken blir vi minnet om at målet med fasten ikke er at vi skal plage oss selv. Der blir det fremhevet at Gud har behag i fasten som har som mål å gjøre det gode for andre mennesker, ikke minst fattige og undertrykte.

Bibeltekstene i starten av fastetiden handler om Jesu kamp og seier over djevelen og ondskapen. De mørke kreftene er like reelle og farlige i vår tid som de alltid har vært. På noen måter er de kanskje farligere fordi vi ikke regner like mye med dem. Kristenlivet innebærer kamp, også mot de mørke kreftene som bor i vårt eget hjerte. Gjennom fasten kan vi åpne oss for Gud i bønn.

Fasten kan også minne oss om hvor skjøre og sårbare vi mennesker er. Uten at Gud gir oss det vi trenger for å leve, er det ute med oss. Å leve et liv borte fra Gud, innebærer å bevege oss bort fra livets kilde.

Fastetiden er også en forberedelsestid til påsken. Det er kirkens største og viktigste høytid. Å nærme oss denne i faste og bønn gir oss en sårt tiltrengt mulighet til å komme dypere inn i hva Jesu lidelse, død og oppstandelse innebærer. Det trenger vi alle.

paywall
bibelen,faste,frelse,høytid,kirkeåret,kristen tro,påske,fastetid,lederartikler