Hemmeligholdet skjermet overgriperne

Det massive omfanget som er avdekket i romersk-katolske sammenhenger i en rekke land, viser med all tydelighet at hemmelighold er en sørgelig feilslått strategi.

Den romersk-katolske kirke forsøker å rydde opp i gamle synder. I helgen møttes katolske kirkeledere fra hele verden i Vatikanet for å diskutere bekjempelse av overgrep. At kirkesamfunnet nå viser større åpenhet om fenomenet, er et skritt i rett retning. Det massive omfanget som er avdekket i romersk-katolske sammenhenger i en rekke land, viser med all tydelighet at hemmelighold er en sørgelig feilslått strategi.

Lenge ble varsler om seksuelle overgrep møtt med nettopp taushet og hemmelighold. Selv pave Frans, som har innkalt til helgens møte, kritiseres for at han i begynnelsen av sin pavegjerning forsøkte å bremse tiltak som Vatikanet hadde satt i gang mot overgrep. En vesentlig begrunnelse for å dekke over overgrepene, har utvilsomt vært å bevare kirkens gode navn og rykte. Man har vært redd for at folk skulle miste tilliten til kirken, hvis overgrepene ble allment kjent.

Det ville være en skandale hvis det ble kjent at prester forgrep seg på kvinner og barn i denne institusjonen som både gjør krav på å forvalte sannheten, og som definerer hva som skal forstås som synd. Og skandale ble det, som kjent. Etterfulgt av et massivt krav om å rydde opp. Dét viser at skandaler, i betydningen offentlig søkelys, ikke er det verste som kan skje på lang sikt.

Nå må det presiseres at hangen til å dekke over ikke er ukjent, verken i kristne sammenhenger eller i samfunnet for øvrig. Om en gruppe er stor eller liten, kristen eller ikke, er det en menneskelig refleks å hegne om sitt omdømme. I Dagen har vi, for eksempel, fått tilbakemeldinger fra lesere som misliker at vi skriver kritisk om kristne aktører.

«Vi kristne må dekke over for hverandre», sa én av dem. Holdningen er at problemer bør løses internt, så man ikke skader evangeliets sak. I redaksjonen mener vi at en slik tankegang kan føre galt avsted. Vi må kunne tale sant om våre egne. Ledere må kunne holdes ansvarlige. Kun slik bygges troverdighet over tid.

Er det noe som virkelig svekker troverdigheten, så er det når man lar ofre lide og overgripere går fri, for kirkens eller organisasjonens omdømmes skyld. Det er rystende å lese om hvordan Vatikanet hadde hemmelige regler for «uekte» barn, slik Dagen skrev på fredag.

Eller at nær 700 romersk-katolske prester i den amerikanske delstaten Illinois er anklaget for overgrep mot barn. Så sent som denne måneden måtte pave Frans erkjenne at katolske prester kan ha brukt nonner som sexslaver, for å nevne noen av de ferskeste eksemplene. Man står overfor grov systemsvikt, både ved overgrepenes voldsomme omfang og ved at kirkens toppledelse har visst, men tiet og toet sine hender. Hemmeligholdet skapte flere ofre, fordi overgriperne kunne fortsette.

Derfor var det et skritt i rett retning da paven på et besøk i Chile i fjor erkjente at han selv hadde vært en del av problemet. Likedan da han i desember sa at ingen i den katolske kirke skal slippe unna straff, hvis de blir funnet skyldige i overgrep. Og da han under helgens møte sa at det ikke er nok bare å fordømme seksuelle overgrep.

«Guds hellige folk ser på oss. De forventer at vi vedtar konkrete og effektive tiltak», sa han under åpningen torsdag. Men ennå har kirkesamfunnet en lang vei å gå, og mange mener at de går for seint. I USA, der mediene har rullet opp stadig nye overgrepssaker de siste tiårene, er tålmodigheten blant mange tøyd til bristepunktet. De opplever fremdeles paven som en brems.