Det livsfarlige sølibatkravet

Ingen andre kirker har det samme problemet med systematiske overgrep begått av prester, som den romersk-katolske.

Den katolske kirkes toppmøte om seksuelle overgrep ble avsluttet på søndag. Også denne gangen dessverre uten å ta på alvor det som er en av de fremste årsakene til overgrepsepidemien.

De siste 20 årene har det kommet en stri strøm av sjokkerende nyheter fra innsiden av pavekirke. Avisen Boston Globe offentliggjorde rett etter årtusenskiftet en rystende oversikt over amerikanske katolske presters seksuelle overgrep mot barn. Det voldsomme omfanget og den systematiske fortielsen sjokkerte en hel verden.

Men det skulle raskt vise seg at disse avsløringene bare var toppen av et isfjell. I årene som har gått siden da, har den ene katolske sex-skandalen avløst den andre. Historier om presters seksuelle misbruk av mindreårige, har kommet fra nær sagt hele verden. Det har også blitt avdekket at geistlige bruker nonner som sexslaver.

Som vi skrev på lederplass i går, ser vi det som positivt at Den katolske kirke nå ser ut til å ta denne helt uholdbare tilstanden mer på alvor enn tidligere. I sin avslutningstale under toppmøtet gikk pave Frans lenger enn før da han kalte prester som misbruker barn for «redskap for satan». Men likefullt er det beklagelig at kirken fortsatt tilsynelatente fullstendig overser det som er en av hovedgrunnene til dette problemet.

For ingen andre trossamfunn har jo det samme problemet med systematiske overgrep begått av prester, som Den romersk-katolske kirke. Den ortodokse kirkefamilien, som skilte lag med katolikkene på 1000-tallet, har det ikke.

Det samme gjelder de protestantiske kirkene, som brøt med Roma 500 år senere. Da blir det åpenbare spørsmålet hvorfor denne typen alvorlig kriminalitet ser ut til å være mer utbredt hos katolikkene enn i andre trossamfunn.

Det er nok ikke bare fordi Den katolske kirke er verdens største kristne trossamfunn. Etter vår mening må årsaken også søkes i det faktum at denne kirken, i motsetning til de andre, pålegger sine prester å være ugifte.

For oss er det en gåte hvorfor den samme kirken som anser ekteskapet som et hellig sakrament, et nådemiddel fra Gud, avskjærer sine egne prester fra den samme nåden. Slik vi ser det, har Den katolske kirke ingen støtte i det bibelske materialet for å pålegge tusenvis av prester et slikt krav.

Det nye testamentet advarer i stedet mot å forby folk å gifte seg og nevner åpent de seksuelle problemene som oppstår ved å avskjære folk fra ekteskapets mulighet. I tillegg er det et faktum at apostelen Peter, som katolikkene regner som sin første pave, var en gift mann.

Heldigvis innebar Luthers reformasjon et brudd også med Den katolske kirkes ubibelske og urimelige sølibatkrav for prester. I stedet giftet munken Martin Luther seg med nonnen Katarina av Bora, og de ble selv et eksempel på at ekteskaplig og geistlig stand er fullt forenlig.

Det faktum at katolske presters automatisk er avskåret fra å oppleve et normalt familie- og seksualliv innenfor ekteskapets rammer, har helt åpenbart vært med på å skape mye av den seksuelle frustrasjonen og perversjonen som så altfor lenge har gått ut over katolske kvinner og barn.

Dessverre er det ingen grunn til å tro at det problemet vil forsvinne så lenge man nekter å ta tak i dets rot.