LYKKELAND: Skuespiller Anne Re
...
LYKKELAND: Skuespiller Anne Regine Ellingsæter, kjent fra NRK-serien «Lykkeland» var på plass på scenen under Vestlandskonferansen i Grieghallen denne uken. Foto: Tarjei Gilje
lederartikkel
«Vestlendingen» på sitt beste
Del
Med standhaftig utholdenhet, gjenstridig fremtidstro og barnlig tillit til Gud kan også vårt århundre bli svært spennende for den kristne kirke i Norge.

«Vi lever på det mest spennende stedet i den mest spennende tiden i verden.» De store ordene tilhører den legendariske Stavanger-ordføreren Arne Rettedal i NRK-serien «Lykkeland», som ble sendt i fjor.

Utsagnet sier noe om en fremtidstro, en forventning, og en kontrast til den tilværelsen man kjente fra før. «Lykkeland» er en uhyre interessant skildring av en av de aller mest definerende periodene i norsk historie.

Det er nesten ufattelig hvordan kombinasjonen av kløkt og hell bidro til en samfunnsutvikling som preger oss mer enn vi antakelig er klar over.

I «Lykkelands» første sesong er vi med på opptakten til oljealderen. Vi er i Rogaland, først og fremst i Stavanger, og vi får et inntrykk av utgangspunktet for velstandsutviklingen.

På tirsdag var jeg i Grieghallen i Bergen, som en av nærmere 1.600 deltakere på Veslandskonferansen, i regi av blant andre Sparebanken Vest. Det ble en dag med mange inntrykk, og hvor ansvaret for å forvalte fellesskapets ressurser til fellesskapets beste stod høyt på dagsordenen.

I løpet av dagen så vi flere glimt fra «Lykkeland», og Anne Regine Ellingsæter, som spiller en av hovedrollene i serien, var også på plass på scenen. Lever vi i på det mest spennende stedet i den mest spennende tiden nå? Kanskje ikke.

Den fremtidstroen som preget inngangen til oljealderen ser nå ut til å være erstattet av usikkerhet, for ikke å si fremtidsfrykt. Vi ser politiske endringer i både øst og vest, vi ser fremvekst av populisme i ulike valører, vi ser klimaendringer, og vi lurer på hvordan dette skal gå.

Et av de underliggende poengene i «Lykkeland» er også at penger ikke er den eneste kilden til lykke. Vi trenger noe mer grunnleggende å bygge på enn kroner og øre.

«Vestlending» kan brukes som metafor på ganske mye. Man kan oppfatte vestlendingen – og i særdeleshet bergenseren – som selvgod, selvopptatt, stor i ord, nostalgisk og sneversynt.

Som tredje generasjons bergenser på begge sider vil jeg i hvert fall for min egen del erkjenne at slike betegnelser ofte har noe for seg. Men det finnes også en annen vestlending. Det er hun eller han som vet at visst regner det, visst blåser det, visst finnes det mange fjell som gjør fremkommeligheten vanskeligere enn om landskapet var flatt.

Men vi kan ikke la oss stoppe for det. Her er vi, her bor vi, og her skal vi arbeide. Selv om det kan være vanskelig. Som en av konferansedeltakerne sa det: Det nytter ikke å vente til vinteren med å hogge ved.

Nylig avgått KrF-leder Knut Arild Hareide var en av de over 50 som hadde ordet fra scenen i Grieghallen. Sparebanken Vests konsernsjef Jan Erik Kjerpeseth spurte ham om veivalgsprosessen han førte KrF inn i i fjor høst.

Uten å gå inn i selve den politiske analysen, var en av Hareides erkjennelser at han tok valget sitt for sent. Kjerpeseth og Hareide snakket deretter om hvordan ledere ofte kan ha kommet dithen at de egentlig vet hva de bør gjøre, men vegrer seg fordi de ser hvor vanskelig det kan bli å håndtere konsekvensene av de nødvendige valgene.

Sånn kan det vel være for mange av oss. Vi vet egentlig hva vi burde gjøre, men vegrer oss likevel. Først når det blåser enda litt mer, innser vi kanskje at tiden er inne for å kle seg etter forholdene – for å bli i det samme bildespråket. Men da kan det være for sent.

Der jeg satt i Grieghallen, tok jeg meg i å tenke at ganske mye av det som ble sagt fra scenen også hadde appell til Kristen-Norge. Som samfunn har vi antakelig mesteparten av oljealderen bak oss. Vi lever med virkningene av den, og det pumpes fortsatt opp olje fra havbunnen, men vi har kommet inn i en ny tid. Slik er det også for det kirkelige Norge.

Vi ser fortsatt tydelige spor etter Hans Nielsen Hauge. Og både lavkirkeligheten og frikirkeligheten er fremdeles langt mer vital enn den løpende mediedekningen kan gi inntrykk av. Men vi lever i en ny tid. Det som en gang var nytt, har nå blitt gammelt. Det gjelder også, eller ikke minst, for Den norske kirke.

Grunnlovsendringene i 2012 var den viktigste endringen rent juridisk, men også folkekirken står midt oppe i dyptgripende og uoversiktlige endringsprosesser. Man kan leve en stund på en stor og passiv medlemsmasse. Men utviklingen peker ubønnhørlig mot endringer også her. Hva kommer etterpå, når folkekirken ikke lenger har støtte fra et flertall i befolkningen?

Det er her «vestlendingen», forstått som metafor mer enn som geografisk betegnelse, kan vise seg fra sin beste side. Vestlendingen har alltid hatt et blikk mot verden. Både av lyst og av nødvendighet. Vi klarer oss ikke alene.

Som Bergens Tidende-kommentator Hans K. Mjelva skrev onsdag: «Skal Vestlandet bli ei kraft å regne med i den nasjonale politikken, må det likevel sterkare lut til. Samarbeidet må formaliserast.» Konkret har vi sett at regionreformen ikke var nok til å bygge tilstrekkelig tillit mellom Bergen og Stavanger.

Det taper antakelig begge parter på, selv om Lyse-direktør Eimund Nygaard mente det er viktigere med fergefri vei enn med regionreform. Med andre ord: selve de konkrete strukturene kan man ha ulike vurderinger av. Men det er nødvendig å ta innover seg både hvilke begrensninger og hvilke muligheter vi står overfor.

Digitaliseringsminister Nikolai Astrup utfordret deltakerne til å være mer opptatt av å definere hvilket problem man vil ha løst enn av å definere løsningen på forhånd. Ap-leder Jonas Gahr Støre, som hadde vært i Rogaland helgen i forveien, advarte mot å la oljen bli den nye ulven – altså et emne vi ser entydig svart eller hvitt på.

Det finnes noen saker som er svart eller hvitt, men vi bør i størst mulig grad møte ulike spørsmål med et åpent sinn og være nøkterne i vår tilnærming.

Siv Juvik Tveitnes fra Schibsted snakket om hvordan mediebransjen har vært gjennom en tøff tid, men sa også at vi har en større jobb foran oss. Det sier noe om utfordringenes omfang. Men det var ikke lett før heller.

Med standhaftig utholdenhet, gjenstridig fremtidstro og barnlig tillit til Gud kan også vårt århundre bli svært spennende for den kristne kirke i Norge.