Kjempe for andres rett til å mene

Der det finnes mennesker, vil det finnes uenighet. Det gjelder også i spørsmål av stor betydning. Det er ofte nokså enkelt å håndtere uenighet i saker som ikke betyr spesielt mye for oss.

Langt verre er det når uenigheten dreier seg om forhold vi opplever som eksistensielle. Når følelsene blir sterke, blir gjerne ordbruken også sterk. Det er ikke unaturlig.

Vi lever i et samfunn hvor mangfold er et sentralt honnørord. Samtidig er det fare for at vi med det velmente ønsket om å tolerere mangfoldet, ender opp med å snevre inn det offentlige ytringsrommet slik at vi i praksis oppnår det motsatte av mangfold.

Tendensen til polariserende retorikk ligger nok bak også Bispemøtets uttalelse om abort. De siste månedene har vi gjentatte ganger,senest i Stortingets spørretime i går, sett hvordan særlig representanter fra den politiske venstresiden har ønsket å krisemaksimere og gjøre de foreslåtte endringene mer omfattende enn de i virkeligheten er.

I gårsdagens avis skrev Bjørn Are Davidsen om tendensen til å tillegge meningsmotstandere bakenforliggende motiver, og dermed avskrive selve argumentenes kraft. Det kan være en effektiv hersketeknikk. Man kan vise til motdebattanters kjønn, alder, yrke, geografisk opprinnelse, utdannelse eller religiøs tilknytning som en forklaring.

Dermed er vedkommende avskrevet, uten at det hun eller han sier faktisk blir tatt på alvor. Den offentlige debatten blir skadelidende hvis slike hersketeknikker får fritt spillerom.

Den franske filosofen François-Marie Arouet, bedre kjent som Voltaire, tillegges sitatet «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» Uttalelsen vitner om en holdning til andres oppfatninger som det kan være vanskelig å praktisere. For de fleste av oss vil intuitivt ofte foretrekke å snakke med folk som er enige med oss selv. Det krever noe av oss å kjempe for meningsmotstanderes rett til å komme til orde.

Under Vestlandskonferansen i Grieghallen i Bergen tirsdag viste Innovasjon Norge-direktør Anita Krohn Traaseth til Voltaire-sitatet, og understreket hvor viktig det er at vi ikke begynner å bekjempe hverandres rett til å ha ulike meninger. I et lite land som Norge, hvor et forholdsvis begrenset antall mennesker definerer store deler av den offentlige debatten, kan det å kneble meningsmotstandere være særlig effektivt.

Det trenger ikke å være snakk om lovforbud eller andre formelle restriksjoner, det kan være nok, slik blant andre komiker Sigrid Bonde Tusvik nylig gjorde det, å stille seg opp i røde drakter foran Slottet og dermed fremstille nye medlemmer av regjeringen som noen helt andre enn de faktisk er.

I vår mediestyrte virkelighet vil slike grep, foretatt av de rette personene, i praksis fungere som en stigmatisering av meningsmotstandere, med den virkning at det blir vanskeligere for disse å nå frem med sine synspunkter. I stedet for å karikere hverandre, bør vi lytte nøye til hverandre, og ikke frarøve den andre hans eller hennes oppriktighet.