Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
leder
Hvor er alle prestene?
Del
Før var det høystatus å være prest. Nå sliter Den norske kirke med å fylle stillingene. Hva er forklaringen?

Kor e alle helter hen? Visesangeren Jan Eggum har stilt spørsmålet i tre tiår, og han kan saktens spørre. Det var en gang da også presten kunne oppleves som en «helt» i lokalsamfunnet.

Han ble respektert og hadde innflytelse. Ungdom med akademiske ambisjoner ble møtt med anerkjennende nikk, hvis de vurderte å studere teologi.

Slik var det før, men kanskje i mindre grad nå. Å være prest er blitt et ganske alminnelig yrke. Og det sørgelige faktum er at stadig færre unge søker seg denne veien. Den norske kirke sliter med å fylle prestestillingene.

«Mens det tidligere var brukbar tilgang på nyutdannede prester, er det nå liten», sa stiftsdirektør Oddgeir Stenersen til Dagen nylig, da hele 19 preste- og prostestillinger ble lyst ut i Troms og Finnmark.

Selv i de fire bispedømmene som ligger i bibelbeltet, Møre, Bjørgvin, Stavanger og Agder, er tallet på søkere blitt halvert de siste fem årene.

Man kan løse de mest akutte problemene med å oppmuntre dagens prester til å stå lenger i stillingene og ty til midlertidige løsninger med vikarer. Det er også blitt lettere å skifte karriere til prest fra andre yrker.

Men det underliggende problemet er uløst: Færre unge vil bli prest. For den enkelte lokale menighet kan resultatet bli skiftende vikarer, sammenslåing til større enheter, avlyste gudstjenester og dårligere tilbud av kirkelige handlinger. For det kristne fellesskapet blir dette et tap.

Nå er det en trend i hele Kristen-Norge at man må jobbe mer systematisk med rekruttering. Færre vil bli kristne ledere. Utfordringen synes likevel mest akutt i Den norske kirke. Forklaringene kan være mange.

At Norge er blitt mer sekulært er én av dem, ja, kanskje den viktigste. Arbeidstid og arbeidsvilkår kan være andre årsaker. Blant alle de mulige forklaringene, vil vi her peke på én:

Flere forsamlinger som forkynner et klassisk, kristent bibelsyn har store, livskraftige ungdomsmiljøer. De driver aktiv ledertrening. Unge får ansvar og utfordringer. Det ville være naturlig om presteyrket var et alternativ for en del av disse ungdommene. Hvilket det også er.

Men ikke for mange nok. Kan det være at en del unge kristne rett og slett ikke tør å bli prest i Den norske kirke? Frykter de at belastningen blir for stor? At de blir stående alene?

Er de usikre på om de har sin biskop i ryggen den dagen de blir hengt ut i lokalavisa, fordi de ytrer et klassisk syn på ekteskapet – trass i at Kirkemøtet har slått fast at det skal være rom for to syn? Eller når de møter en haggelskur av kritikk fra konfirmantforeldre, etter å ha forkynt om livets to utganger eller har sagt at de mener abort er i strid med Guds ord?

«For en del av oss er dette enda en skuffelse», sier sokneprest Kathrine Tallaksen Skjerdal til Dagen etter biskopenes uttalelse om abort i forrige uke.

Hvor mange skuffelser kan man takle? En del prester som står for klassisk teologi, finner måter å fungere på i Den norske kirke. Andre strever. Kan det være at en del unge har vurdert å bli prest, men har konkludert med at «nei, dette makter jeg ikke å utsette meg for?»

I så fall er det dypt alvorlig. For det er én ting å forkynne et budskap som går mot strømmen, når man har hele kirkens tradisjon og teologi i ryggen. Noe ganske annet er det å stå alene i stormen.