Hvem skal ha kristne lederposisjoner?

Det er ikke utvanlig at lederskap også i kristne sammenhenger blir kritisert for å tilgodese sine egne.

For dem som sitter med lederansvar, kan det virke både klokt og trygt å rekruttere noen man kjenner godt, som man har god kontakt med, og som man er trygg på at vil videreføre det en selv har arbeidet for. Men det er ikke sikkert at dét er de beste kriteriene å se etter.

I gårsdagens avis kunne vi lese en interessant kronikk av Nils-Petter Enstad om da Frelsesarmeen gikk fra å la lederskapet gå i arv, til at organisasjonen valgte sine ledere.

Det skjedde høyst ufrivillig, som et resultat av at organisasjonens advokater på et tidligere tidspunkt hadde fått gjennomslag for regler knyttet til maktskifter.

Gjennom den kristne kirkes historie har det eksistert ulike praksiser knyttet til valg av nye ledere. Slik er det også i dag. Mange steder har det blitt mer og mer vanlig med demokratiske prosesser. Men demokrati kan få mange forskjellige uttrykk, og det finnes også grader av demokrati.

I tilfellet Frelsesarmeen kan det være for­ståelig at den eller de få som har vært pionerer og bygget opp en hel organisasjon, kjenner seg usikre på hvem som er best egnet til å ta over. Organisasjonen­ er kanskje fortsatt sårbar, og et uheldig maktskifte kan være det som skal til for at virkningen av mange års møysommelig oppbyggingsarbeid blir pulverisert.

Men det er fare på ferde når en leder tenker at hun eller han er den eneste egnede. Eller når det bare er ens egen familie eller nære krets som er i stand til å ta over lederskapet.

Da er risikoen minst like stor for at de begrensningene en selv har, også blir videreført. Sett i lys av at selvinnsikten er begrenset hos oss alle, vil det da også være fare for at disse begrensningene er mer eller mindre oversett hos dem det gjelder.

Det er ikke minst i karismatiske menighetsmiljø at mange har vært bekymret for at lederskap går i arv. Men det er slett ikke bare i frikirkelige sammenhenger at denne og lignende problemstillinger gjør seg gjeldende.

I det hele tatt finnes det mange eksempler på at dyktige og begavede ledere aldri har fått slippe til, fordi de møter på ulike slags glasstak, i form av blant annet uformelle nettverk de ikke tilhører.

Det er en sentral menneskelig erkjennelse at vi alle er feilbarlige i vår evne til å forstå både oss selv og våre omgivelser. Og heller ikke de tilsynelatende frommeste blant oss er frie fra selvopptatthet.

Derfor er det av stor betydning at lederskift­er skjer med størst mulig grad av åpenhet. I siste ­instans er det uttrykk for vantro hvis noen av oss tenker at Guds rike nærmest er avhengig av oss.

Ingen som har fått et lederansvar i kristen sammenheng, har fått dette til odel og eie. Vi står ansvarlige for Gud, og vi står ansvarlige for hverandre.

Det er all grunn til å beundre den store innsatsen William Booth la ned som grunnlegger av Frelsesarmeen. Det samme gjaldt flere av hans familiemedlemmer.

Og egentlig bør vi være takknemlige over at de indirekte også lærer oss noe om hvordan gode lederskifter kan finne sted.