Vi er avhengige av hverandre

De senere årene har vi kunnet lese flere historier om mennesker som har blitt påført dype sår etter erfaringer i ulike kristne fellesskap.

De senere årene har vi kunnet lese flere historier om mennesker som har blitt påført dype sår etter erfaringer i ulike kristne fellesskap. Senest sto en slik artikkel påtrykk her i avisen sist lørdag. Ofte er fortellingene komplekse, og spenner over lang tid. Derfor kan det være vanskelig for utenforstående å danne seg en klar oppfatning av hva som har skjedd og hvem som eventuelt bør stilles til ansvar.

Noe av det tristeste ved disse historiene, er fortellingene fra de mange som ikke bare bryter ut av det spesifikke fellesskapet de en gang tilhørte, men som kutter kontakten med kristne fellesskap i sin alminnelighet. For mennesker som har blitt traumatisert, kan veien tilbake til et kristent fellesskap føles så lang at man ikke orker å ta de første skrittene.

Når vi ser tilbake på 2017 og 2018, kan vi antakelig konstatere at disse årene representerte et skille når det gjelder samfunnets holdning til seksuelle krenkelser. Slike krenkelser har nok funnet sted til alle tider, men det varierer hvordan omgivelsene forholder seg til dem.

Det finnes svært mange som i dag er takknemlige for at det de innerst inne visste ikke var greit, nå har blitt anerkjent som forkastelig adferd også fra storsamfunnet. Lignende mekanismer ser vi også utspille seg i møte med særlig usunt lederskap i menighetsmiljø.

Vi bør være varsomme med å sammenligne seksuelle krenkelser og manipulativt eller kontrollerende lederskap. Men samtidig må vi erkjenne at begge deler kan ha store og langvarige skadevirkninger. Og vi må også erkjenne et allment ansvar for å korrigere maktmisbruk der vi blir gjort kjent med det. Spørsmålet er ikke i første omgang hvilke hensikter som foreligger, men snarere hva som faktisk skjer.

Den kristne kirke er grunnlagt av Jesus Kristus selv. Ingen av oss er kalt til å være kristne på egenhånd. I trosbekjennelsen har vi et eget ledd hvor vi slutter oss til «en hellig, allmenn kirke». I kirkens første tid snakket man om at det ikke finnes frelse utenfor kirken. Det sier noe om hvor viktig det var å tilhøre et fellesskap.

I dag er de ytre strukturene i den kristne kirke langt mer mangfoldige - og fragmenterte. En av farene ved små og uavhengige fellesskap er nettopp sårbarheten for lederskap på avveie. Hvis lederne i praksis ikke står ansvarlig overfor andre enn seg selv, er det større risiko for at utilbørlig adferd får pågå så lenge at den fører til stor skade og mye smerte - samme hvor utilsiktet det måtte være.

Håpet må være at man klarer å etablere gode rutiner for å håndtere uønsket lederadferd, og at de som har blitt rammet klarer å finne en vei tilbake til fellesskapet. Kristne som opererer uten å stå i et forpliktende fellesskap med andre risikerer å gå glipp av både inspirasjon og korrektiv - begge deler sårt tiltrengt i en tid hvor sekulariseringstrykket er sterkt.

Vi er avhengige av hverandre. I dette fellesskapet må det være rom for smerten, og for at det tar tid å gjenopprette en tillit som har blitt brutt ned. Vi løser ikke problemer ved å skyve dem under teppet. Når vi får dem opp i lyset, blir det lettere å bearbeide dem og så ta de første skrittene mot en lysere fremtid.