Blir alle frelst til sist?

Evangeliet krever et valg, og en kan ikke skjule seg bak humanismens budskap om at en selv kan bringe fram gode frukter uavhengig av Guds hjelp.

Dette er en gammel problemstilling som igjen er kommet på bane. Fra kirkens tidlige historie og framover har kjente kristne personer flagget universalisme, det vil si at alle blir frelst til sist.

Fra oldkirken kan kjente kirkefedre som Klemens av Alexandria og Origenes nevnes. Fra nyere tid, Karl Barth. Det er også naturlig å nevne Kristian Schjelderup som angrep Ole Hallesby som forkynte klassisk fortapelseslære i en NRK søndagspreken fra i Storsalen i Oslo.

Dette startet en langvarig debatt i vårt land, kalt helvetesstriden, fra 1953 og framover.

En viktig begivenhet som har aktualisert dette i nyere tid, er hva som skjedde på Det andre vatikankonsil, 1962–65. Da ble mye forandret i Den katolske kirke. I denne forbindelse vil jeg vise til ett av områdene, det som omhandler menneskenes frelse.

Tidligere hadde kirkens syn vært at alle som stod utenfor Den katolske kirken var uten frelse. Helt uventet ble dette omgjort. Noen har framstilt resultatet fra Det andre vatikankonsil som et kupp drevet av modernistene i kirken. Av disse finner en kjente personer som Rahner og Ratzinger, (pave Benedikt den 16.)

En tidligere katolsk prest, Bennet, som studerte teologi i Roma på denne tiden, har fortalt i et intervju, om hvor overraskende dette var. Som med et trylleslag skulle det gamle erstattes med at gudsvitnesbyrd/åpenbaring også er å finne i religionene.

Vedtaket ble ganske raskt en stor inspirasjon for en gryende økumenisk bevegelse. Den nye læren ble etter hvert stort sett tolket slik at alle religioner i virkeligheten kan stå sammen.

I Dagens spalter har dette spørsmålet også nylig vært diskutert mellom Halvor Nordhaug og Rolf Kjøde med bakgrunn i Nordhaugs bok: Men hva med de andre? Et viktig moment i diskusjonen er om det er tilstrekkelig med åndelige sannheter i religionene til frelse.

Jeg er enig med Kjøde, om jeg har forstått ham rett, at Nordhaug er uklar om dette, på en måte sier han både ja og nei. Jeg må i så fall spørre meg selv, hva er da budskapet i boken?

Slik jeg forstår Bibelen, framstiller den religionene som villfarne og fremmedgjorte for Gud.

Hva sier Skriften om dem som ikke har hørt evangeliet? Rom 2:14–15: For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov.

De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem.

Ut fra den enkeltes situasjon, ser det ut for at Gud vil dømme de som ikke har fått evangeliet ut fra de muligheter de har hatt. Gud har lagt i menneskene en samvittighet som en må svare for på dommens dag. Med bakgrunn i denne nedlagte evne til å skille mellom rett og galt, blir en også dømt.

I Bibelen nevnes det en del personer som hverken kjente Abrahams gudsåpenbaring eller evangeliet, men som Gud hadde behag i: Abel, Enok, Noah, Melkisedek, Job, og fra NT den gudfryktige Kornelius. Om ham står det direkte at han var til behag for Gud. Engelen svarte Kornelius: «Dine bønner og almisser har steget opp for Guds åsyn, så han er blitt minnet om deg.»

Det er viktig i Kornelius’ tilfelle å merke seg at etter at evangeliet ble tilgjengelig også for hedningene, fra da av var ikke hans gode gjerninger nok. Gud som er alles dommer vil gi en rettferdig dom og ikke kreve noe den enkelte ikke har hatt mulighet til å være.

Evangeliet krever et valg, og en kan ikke skjule seg bak humanismens budskap om at en selv kan bringe fram gode frukter uavhengig av Guds hjelp.