Lukten av kristenmanns blod

Kristent engasjement i frimenigheter eller lavkirkelige forsamlinger er dessverre blitt tillagt en aura med mistenksomhet og fordommer.

Menighetstilknytning og seksualitet har merkverdig nok vært to av de mest fremtredende temaene i mediene etter KrFs inntreden i regjeringen tirsdag i forrige uke. Ikke minst har det vært oppmerksomhet rettet mot nettverket Til Helhet.

Flere kristne organisasjoner og kirkesamfunn står bak dette. Ett av dem var inntil nå Misjonskirken i Norge.

Det har vært fremstilt som en tilnærmet sensasjon og skandale at barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og to og hans nærmeste medarbeidere i departementet er medlemmer i en av de største menighetene i dette kirkesamfunnet, Oslo misjonskirke Betlehem.

Det er forstemmende å være vitne til mediedekningen av dette av flere grunner. For det første er nok vennskap og kjennskap snarere regelen enn unntaket når statsråder velger sine nærmeste medarbeidere.

Det er også naturlig når man skal samarbeide tett med stort ansvar. At noen går i samme menighet betyr ikke nødvendigvis at disse relasjonene er verken tettere eller mer mystiske enn om de tilhører samme vennekrets.

Men kristent engasjement i frimenigheter eller lavkirkelige forsamlinger er dessverre blitt tillagt en aura med mistenksomhet og fordommer. Man får en følelse av at mediene mener å stå overfor tvilsomme sekter – selv om det dreier seg om helt vanlige kristne fellesskap.

De har flere hundre tusen medlemmer her i landet - og flere hundre millioner på verdensbasis. I verdenssammenheng er det den sekulariserte Ola Nordmann som er unntaket.

Skepsisen skjerpes ytterligere i møte med et kristent tiltak som Til Helhet. Ja, faktisk skjerpes den så mye at det nesten virker som om man ikke er interessert i å formidle en sakssvarende forståelse av hva Til Helhet står for og arbeider med.

Som leder Jens Fredrik Brenne fortvilte over i gårsdagens Dagen, blir de stadig beskyldt for å ville reorientere homofile. Det de derimot gjør, er å tilby sjelesorg og støtte til mennesker som kjemper med uønskede følelser.

Men Til Helhet lar disse også ta ansvar for egne valg. Det er altså snakk om et frivillig tilbud som bygger på en klassisk kristen forståelse av seksualitet og samliv.

Mange i vår samtid vil ikke være enige i det Til Helhet står for. Men man bør likevel kunne leve med det i et samfunn som gir seg ut for å sette menneskerettigheter og trosfrihet høyt.

Og man bør i det minste kunne forvente at det i mediene gis en dekkende og oppriktig presentasjon av hva de driver med, særlig når en så liten organisasjon havner under så sterkt trykk i mediene.

Når NRK inviterer Brenne til et intervju der temaet skal være om homofili er et resultat av arv eller miljø, og det ved oppmøte viser seg at det var tenkt til satireprogrammet NRK Satiriks, vitner det om mangel på respekt.

Statskanalen er også blant mediene som ser grunn til å vie bred oppmerksomhet til at utviklingsminister Dag Inge Ulsteins nye rådgiver har stått fram som tidligere pornoavhengig på det kristne nettmagasinet itro.no. Da er nyhetskriteriene på Marienlyst blitt tarvelige.

Samtidig gjør nok både kristne politikere og kristne ledere klokt i å være beredt på motstand – og på å stå rakrygget når det begynner å storme.

«Den prest som ikke har vært hengt ut i Dagbladet, har levd forgjeves», skal den gamle Hamar-biskop Alex Johnson ha sagt i sin tid.