NEI: Knut Arild Hareide sa tir
...
NEI: Knut Arild Hareide sa tirsdag nei til å fortsette som parlamentarisk leder for KrFs stortingsgruppe. Foto: Pedersen, Terje/NTB Scanpix
Lederartikkel
Når skal Hareide begynne jobben med forsoning?
Del
Det var noe statsmannsaktig over Knut Arild Hareide da han etter nederlaget på KrF-landsmøtet gikk opp og sa at han ville gjøre alt han kunne for å forsone partiet. Foreløpig har det blitt med snakket.

Når Knut Arild Hareide nå sier at han ikke vil i fortsette i jobben som parlamentarisk leder for KrFs stortingsgruppe, så er det foreløpig siste i en lang rekke av nei. Nei-et til å fortsette som partileder kom allerede før den skjebnetunge avstemningen.

Den trusselen - eller det løftet - måtte han selvfølgelig stå ved. Men i alle de andre avgjørelsene han har tatt etterpå, hadde han et reelt valg.

Han kunne for eksempel tatt imot den utstrakte hånden som partiets nye sterke mann, Kjell Ingolf Ropstad, kom med da han i romjulen inviterte ham til å bli statsråd. Knut Arild Hareide er nå den eneste KrF-eren i toppolitikken som faktisk har regjeringserfaring. Og det kunne ha kommet godt med for resten av KrFs ferske mannskap i regjeringsapparatet.

Et statsråd-ja fra Hareide ville imidlertid hatt aller størst betydning for samlingsprosessen i partiet. Ingen enkelthandling ville betydd mer for å vise i praksis at det er rom for de røde i KrF. Ja, til og med for de rødes fremste fanebærer.

Men på den annen side er dette et Hareide-nei som det er mulig å forstå. Etter alle de harde ordene han har brukt, særlig om Frp og deres politikere, skjønner vi at han personlig vegrer seg for å sette seg ned rundt Kongens bord med de samme folkene. Og kanskje er de som har blitt rammet av den tøffe språkbruken, også fornøyd med at Hareide ikke er en del av KrFs ministertrio.

Da er det betydelig vanskeligere å begripe måten Knut Arild Hareides handlet da landsstyret i KrF skulle behandle den fremforhandlede regjeringsplattformen. Som vi husker ble det med 19 mot 17 stemmer et knappest mulig flertall for å si ja til avtalen.

Og partileder Hareide, han var fortsatt det da, var blant de som stemte nei. Han måtte vite at hvis nei-siden vant denne avstemningen, ville det bety omkamp og det komplette kaos i KrF. Et slikt vedtak ville åpne en av avgrunn så dyp at KrF neppe ville klare å komme seg opp av den som parti med fortsatt betydning i norsk politikk.

Partileder Knut Arild Hareide overlot til andre røde landsstyremedlemmer å stemme for regjeringsplattformen og dermed gjennomføre landsmøtets vilje. Den som hadde ansvaret, unnlot å ta det.

Og i tillegg til alt dette fikk vi altså tirsdag det tredje neiet fra Hareide. Til tross for at en samlet KrF-stortingsgruppe ønsket ham som parlamentarisk leder, bestemte Hareide seg for å fratre også dette vervet.

Foreløpig er det Hareide selv som mest effektivt har skapet et bilde av at det ikke er plass til de røde i det KrF som nå er med på å regjere landet.

Mange spør seg nok når Knut Arild Hareide har tenkt å begynne den jobben for forsoning og samling som han selv talte så varmt om. På grunn sin helt spesielle popularitet i partiet har han de beste forutsetninger for å gjøre det.

Og i tillegg har han et betydelig personlig ansvar. Det var jo hans egen avgjørelse å sette retningsvalget så på spissen som det han gjorde i høst.