LEDERARTIKKEL: «Noen har ønske
...
LEDERARTIKKEL: «Noen har ønsket direktevalg av biskoper, men så langt har det ikke vært lett å få øye på noen sterk og samlet støtte til en slik prosedyre», skriver Tarjei Gilje på lederplass. Bildet viser ny biskop i Stavanger bispedømme, Anne Lise Ådnøy Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix
Lederartikkel
Åpen folkekirke leverer
Del
Denne gangen var det tid for å la deres egne velgere få se resultater av at de hadde stemt på Åpen folkekirke.

I løpet av den første fireårsperioden med Åpen folkekirke-flertall i Kirkemøtet og kirkerådet har vi to ganger fått ny biskop i Stavanger. Det er i seg selv interessant fordi dette bispedømmet er antatt å være et av de mest konservative i landet. Kanskje dét mest konservative.

Om det hadde vært snakk om to bispeutnevnelser i et mer liberalt bispedømme, hadde neppe mange blitt overrasket om Åpen folkekirke sørget for å få inn noen av sine egne. Utnevnelsene i Stavanger blir en test på hvordan Åpen folkekirke oppfatter seg selv og din egen rolle.

Etter resultatet av kirkevalget i 2015 har de full rett til å gjøre det de nå gjør. De har flertallet, og de ble valgt på et program som i all hovedsak handlet om å gjennomføre den ønskede endringen av kirkens samlivsetikk. Nå kan de til og med si at de ga de konservative kreftene en seier i og med utnevnelsen av Ivar Braut.

Denne gangen var det tid for å la deres egne velgere få se resultater av at de hadde stemt på Åpen folkekirke. Og vi kan trygt si at de har fått se resultater. Men til hvilken pris?

Etter at valg av biskoper ble overført fra regjeringen til kirkerådet, er mandatet klart: Kirkerådet skal velge blant de tre kandidatene som får flest stemmer i den kirkelige avstemmingen.

Kirkerådet må ikke følge resultatet slavisk, men skal kunne ta helhetshensyn med tanke på for eksempel kjønnsbalanse og teologisk profil totalt sett. Noen har ønsket direktevalg av biskoper, men så langt har det ikke vært lett å få øye på noen sterk og samlet støtte til en slik prosedyre.

Dermed blir det opp til kirkerådets skjønn å vurdere når de opplever at avstemmingsresultatet er så tydelig at de i praksis ikke har annet valg enn å følge det, og når de mener å ha manøvreringsrom. Her har de åpenbart vurdert situasjonen slik at de burde fravike anbefalingen de fikk.

Og reaksjonene har ikke latt vente på seg. «Kirkerådet har diskvalifisert seg som kirkeledelse», sier VID-professor Knut Holter til Stavanger Aftenblad. Tidligere generalsekretær i Bibelselskapet Ingeborg Mongstad-Kvammen henvender seg på Facebook direkte til kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum og skriver at «Slik ser rå maktarroganse ut».

Også hun, som i 2010 stod på en liste over prester som ville forrette forbønn for likekjønnede par, mener at «Denne maktarrogansen har diskvalifisert sittende Kirkerådet som kirkeledelse. Så alvorlig er det.»

Sakens gang har vært som følger: 19. oktober i fjor presenterte Stavanger bispedømmeråd fem kandidater til å bli ny biskop i Stavanger. De tre som kom best ut av den kirkelige avstemmingsrunden var Karmøy-prost Helge S. Gaard, Stavanger-domprost Anne Lise Ådnøy og Ræge-sogneprest Håkon Kessel.

Av 381 stemmeberettigede instanser blant menighetsråd, kirkelige ansatte og landets proster og teologiske professorer hadde til sammen 242 prioritert blant de tre med følgende fordeling: 34 prosent til Gaard, 23 prosent til Ådnøy og 22 prosent til Kessel. Dette ble kjent 4. januar i år.

Deretter skulle bispedømmerådet og bispekollegiet uttale seg. Seks dager senere kom følgende uttalelse fra Stavanger bispedømmeråd: «Stavanger bispedømmeråd ønsker at Kirkerådet utnevner Helge S. Gaard til ny biskop i Stavanger bispedømme. Som nr. to prioriterer rådet Haakon Kessel, med Anne Lise Ådnøy som nummer tre.»

16. januar kom så resultatet av avstemmingen blant biskopene. Der fikk Gaard 8 førstestemmer og tre annenstemmer, Ådnøy fikk 4 førstestemmer og 6 andrestemmer og Kessel fikk 0 førstestemmer og 3 annenstemmer.

Ådnøy har vært en populær domprost, og den gjengse oppfatningen ser ut til å være at hun har skjøttet sine plikter godt som fungerende biskop i Ivar Brauts sykefravær. Det må likevel være et betydelig tankekors at kirkerådet tillater seg å overse et så entydig råd fra de relevante kirkelige instanser.

Det hadde blitt kraftig uro om storting eller regjering hadde sett bort fra et til de grader tydelig mandat etter en slik målrettet høringsrunde som en bispeavstemming er. Hva er vitsen med å gi råd hvis de som skal bestemme kan tillate seg å gå rett imot det rådet de får?

På den annen side spørs det hvor stor risiko Åpen folkekirke løper. Joda, noen kommer nok til å melde seg ut av kirken. Og en del, som allerede hadde blitt passive, kommer nok til å trekke seg ytterligere unna.

Men stort sett ser den konservative siden ut til å være preget av en slags resignasjon. De innbyrdes uenighetene mellom høy- og lavkirkelige om kirkesyn og gudstjenesteprofil blir i praksis tillagt en sterkere kirkesplittende funksjon enn samlivsetikken gjør.

Det hadde vært mulig å kjempe mot liberaliseringen av Den norske kirke med en helt annen kraft hvis den konservative fløyen hadde kjempet sammen. I stedet sitter de på hver sin haug i kirker, bedehus og frimenigheter og lar de smarte og strategisk bevisste aktørene i Åpen folkekirke styrke sin stilling. Og til høsten er det kirkevalg igjen.

Så langt er fortvilet passivitet en mer passende beskrivelse på motstanden enn frimodig optimisme. Hvis konservatismen er tilbakeskuende, har den i praksis diskvalifisert seg selv som premissleverandør.

Hvis konservatismen er forankret og fremtidsrettet, kan den derimot gi mot og kraft til å være trygg midt i kampens hete. De er på høy tid at konservativ side løfter blikket og ser fremover, i det minste for å bli enige om hvilket terreng man faktisk befinner seg i.