STATSRÅD: Kjell Ingolf Ropstad
...
STATSRÅD: Kjell Ingolf Ropstad på plass på sitt nye kontor i Barne- og familiedepartementet. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix
lederartikkel
Stå imot Pride-presset, Ropstad
Del
Igjen ser vi at det er de som skriker høyest om toleranse som har vanskeligst for å akseptere andres syn.

Den nye barne- og familieministeren Kjell Ingolf Ropstad er under et meget sterkt press. Sannsynligvis har ingen KrF-politiker vært utsatt for hardere mediebehandling siden de tøffeste rundene mot Dagfinn Høybråten for 15 år siden.

Han har hittil stått imponerende oppreist i de mediale stormbygene som har blåst hans vei. I tirsdagens Debatten hos en av norsk presses aller dyktigste utspørrere, Fredrik Solvang, havnet han imidlertid noe mer på defensiven, både på vegne av seg selv og sitt parti.

Det er fullt forståelig, men vi tror Ropstad kunne ha gjort det litt enklere for seg med noen små grep. Som barne- og familieminister representerer han regjeringen og den fremforhandlede politiske plattformen som de fire partiene er enig om.

Men han representerer også Kristelig Folkeparti som dets nestleder. Og man trenger ikke å avlyse eget partiprogram selv om man er bundet av en regjeringsavtale. Det er lov å si at «dette er Regjeringens politikk, men her har KrF et annet primærstandpunkt».

FrP gjør jo det hele tiden og det har vært deres fremste strategi for å holde brukbart godt på oppslutningen selv om de har måttet tåle å få mye av egen politikk nedstemt i regjeringssamarbeidet.

Både hos Solvang og i en rekke andre medier har den nye barne- og familieministeren blitt kjørt hardt på sin motstand mot å gå i den årlige Pride-marsjen i Oslo. Kjell Ingolf Ropstad har aldri marsjert i det homofile opptoget gjennom hovedstaden og tenker ikke å begynne med det nå heller.

Men det er det tydeligvis mange som har vondt for å akseptere. Igjen ser vi at det er de som skriker høyest om toleranse som har vanskeligst for å akseptere andres syn.

Når man ser det Pride-presset som Kjell Ingolf Ropstad utsettes for, så får man nesten inntrykk av at denne marsjen er et slags 17. mai-tog som alle gode nordmenn har en nasjonal og patriotisk plikt til å marsjere i.

Men sånn er det selvfølgelig ikke. Hvis vi først skal sammenligne Pride med andre opptog, så ligner det mer på et 1. mai-tog, en markering av politisk kamp og politiske kampsaker.

Disse paradene er en viktig arena for den homofile bevegelses politiske mål og krav. Også de homofiles egen organisasjon FRI innrømmer at Pride handler om politikk.

I tillegg er Pride et både polariserende og omstridt arrangement. Og det gjelder faktisk også til dels innenfor de homofiles miljø.

For eksempel har vi på FRIs egen hjemmeside kunnet lese at det også finnes en hel del homofile som selv er kritiske til den seksualiseringen og det uttrykket som Pride-marsjen har fått.

Kjell Ingolf Ropstad er forøvrig ikke den eneste fremtredende politikeren i regjeringspartiene som avviser å gå i Pride-paraden. Frps nestleder Sylvi Listhaug har gjort det samme.

Og hun er kanskje den som har sagt det best når hun har uttrykt tvil om det faktisk styrker de homofiles sak «når halv- og nesten helnakne folk danser rundt i Oslos gater».

Det er ikke alle som er komfortable med å gå i en slik marsj. Og det er en helt ærlig sak. Barne- og familieministeren kan gjøre en like god jobb mot den forkastelige diskrimineringen og volden som mange homofile opplever, uten selv å marsjere under det politiserte regnbueflagget. Vi håper han makter å stå imot Pride-presset.