Det borgerlige verdifellesskapet
Over all kjekling og spetakkel rundt enkeltsaker finnes det ideologiske grunnholdninger som binder de fire regjeringspartiene sammen.
Da Erna Solberg presenterte sin nye firepartiregjering, var det utvilsomt den største dagen hittil i hennes politiske liv.
På tross av alle åpenbare forskjeller og særegenheter partiene imellom har hun holdt fast på at det eksisterer et grunnleggende verdifellesskap på borgerlig side. Disse båndene har Solberg ment at det burde være mulig å samles om.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og mot alle odds viste det seg faktisk gjennomførbart. Litt etter klokken 11 tirsdag ble hele Norge vitne til sluttetappen av veien mot borgerlig samling. Da vandret Solbergs nye regjering sammen de få skrittene ut på Slottsplassen.
Her stod statsrådene fra det som tidvis har vært bitre politiske motstandere i KrF og Frp nå smilende side om side. Sammen skal de styre landet, i hvert fall de neste to og et halvt årene.
For over all kjekling og spetakkel rundt enkeltsaker finnes det ideologiske grunnholdninger som binder disse partiene sammen. Norsk politikk er ikke fullstendig avideologisert. Vi har ikke blitt sosialdemokrater alle sammen, heldigvis. Det er fortsatt forskjeller på den ikke-sosialistiske siden av politikken og den rødgrønne.
Borgerlig politikk bygger på den grunnleggende troen på individets frihet. Det er staten som er den enkeltes tjener, ikke omvendt. Vi som borgere eksisterer ikke kun for å fungere som skatteytere for en stadig mer allmektig og omfangsrik stat. Skattetrykket skal ikke være så høyt at «individet blir statens livegne», som den svenske pinsehøvdingen Lewi Pethrus kalte det.
Ikke-sosialistisk side har også langt større respekt for at familien utgjør grunncellen i samfunnet, enn det sosialister og sosialdemokrater har. Det er grenser for hvor langt staten skal gå inn på dette området. I borgerlig ideologi finnes det en større tro på at familiene selv er de beste til å ta de avgjørelsene som berører dem selv.
Rødgrønn politikk er mer opptatt av å ta familievalgene på familienes vegne. Vi husker fortsatt Jens Stoltenbergs famøse uttalelse om kontantstøtten der han begrunnet sin motstand med at «vi kan ikke belønne de vi mener har valgt feil».
Slike politikere tror at de både har en rett og en plikt til å oppdra folket til å velge riktig. Det vil si å ta de valgene Arbeiderpartiet vil.
Den samme rødgrønne styringsiveren er tydelig når det gjelder kirke og menighetsliv. Dess lenger ut på venstresiden i politikken man kommer, jo mer forsvinner hemningene når det gjelder å gripe direkte inn i teologiske spørsmål og andre indre forhold i trossamfunn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I statskirkens tid behandlet Arbeiderpartiet tidvis Den norske kirke nærmest som en filial av sosialdemokratiet. Nå blir det KrF som får hånd om trosfeltet i politikken. Respekten for troens rolle i samfunnet er også mye større på den borgerlige siden.
Her vet man å verdsette det friville engasjementet som finnes i menigheter, kirker og trossamfunn. Det uegennyttige arbeidet som gjøres av disse brennende hjertene og varme hendene kan aldri erstattes av offentlig ansatte avlønnet på statens regulativ.
Vi både håper og tror at de fire ikke-sosialistiske partiene i tiden fremover vil legge mer vekt på de verdiene de har felles i stedet for de enkeltsakene der de er uenig. Da kan dette bli et samarbeid som peker fremover, langt ut over den stortingsperioden vi nå er inne i.
