Når unge kristne ikke kan svare
«Evangeliet er alltid bare en generasjon unna utryddelse. Det er alltid denne generasjonen som bestemmer om evangeliet skal bli ført videre».
«Evangeliet er alltid bare en generasjon unna utryddelse. Det er alltid denne generasjonen som bestemmer om evangeliet skal bli ført videre». Påstanden falt under et møte i en mødrebønngruppe i St. Helen’s Church i London for et års tid siden.
I andakten snakket presten om det store ansvaret med å gi troen videre til neste generasjon. «Dette er ikke minst viktig i kriser, og i dag er det krise i kirken i Storbritannia», sa han og viste til synkende kirkegang og mindre bevissthet om tro blant unge.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Krisen er ikke mindre i Norge. I helgen presenterte Norges Kristne Student- og Skoleungdomslag en omfattende undersøkelse om studenters tro. Undersøkelsen viser at studenter flest skjuler troen sin. Hele ni av ti kristne studenter snakker ikke åpent om troen på studiestedet. Én av grunnene de oppgir, er at de er redde for å støte noen med budskapet. Den viktigste årsaken er likevel at de ikke vet hva de skal si.
Bare så det er sagt: Å være en tydelig kristen på studiestedet har aldri vært lett. Vi er nok mange som har famlet etter ordene i møte med kritiske medstudenter, eller som feiget ut da vi fikk en anledning til å dele troen. Når så mange som 63,7 prosent i noen eller sterk grad ikke vet hva de skal si, er det likevel grunn til å reflektere over hvorfor det er blitt slik.
Sender vi ungdommene våre ut i livet uten ballast og satser på at de skal klare seg selv? Har den voksne generasjonen, som ellers ofte beskyldes for å være curlingforeldre, gamblet på at akkurat når det gjelder tro, så får de unge finne ut av det på egen hånd?
Kanskje ikke. Og i hvert fall ikke bevisst. Men vi har neppe fullt erkjent hvor sekularisert Norge er blitt i løpet av de siste tiårene, og hvilke konsekvenser dette får, også for trosopplæringen.
Går vi en generasjon eller to tilbake, fikk alle norske skoleunger en rikelig dose «bibelsoge». Alle vokste opp med et minimum av kristen basiskunnskap. Mange kristne foreldre har nok tenkt at de kunne lene seg på skolen og søndagsskolen og satset på at barna slik fikk det de trengte. Det er mulig den slag fungerte før.
I dag fungerer det definitivt ikke. På skolen lærer de fint lite om troen sin. Trosopplæringen er flyttet over i menighetene. Noen steder fungerer dette bra, andre steder dårlig eller ikke i det hele tatt.
Saken er at ansvaret hviler på foreldrene nå. Skal barna få et levende forhold til Jesus og nok kunnskap til å svare for seg når de blir utfordret, er det foreldrene som må ta ansvar. Og det er menighetenes ansvar å hjelpe dem med denne store oppgaven. Ikke bare når barna er små, men opp gjennom hele ungdommen, slik at de kan reise godt utrustet ut i livet.
«Troen kommer av forkynnelsen», står det i Bibelen. Da må vi sørge for at barna og ungdommene våre får mat for sjelen. I Egypt, Syria, Kina og andre land der kirken er under press, har de forstått at kristent barne- og ungdomsarbeid er noe av det viktigste de gjør, for det er her fremtiden ligger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er dette som holder kirken i live, også i neste generasjon. Derfor er det krise i Kina når myndighetene nå forbyr trosopplæring for unge under 18 år. De forstår at en kirke som ikke får undervist sine unge, raskt svekkes.
Så er spørsmålet: Klarer vi å lære opp våre unge? Har vi tatt inn over oss at vi ikke får noe gratis lenger? Er det krise her også?
