Et urettferdig mørkemann-stempel
Kjell Ingolf Ropstad er så langt fra en mørkemann som man kan komme.
Kåre Kristiansen fikk det. Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten likeså. Til og med Valgerd Svartstad Haugland slet med det, selv om hun er kvinne.
Vi snakker om mørkemann-stempelet. Den karakteristikken som pressen og politiske motstandere så lett plasserer på ledere av KrF, uansett kjønn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Knut Arild Hareide er faktisk den eneste KrF-lederen som helt har unngått den typen merkelapper. En banding av jovialitet, selvironi og humor, men også en til tider velkalkulert utydelighet i omstridte saker som homofile ekteskap, medvirket til at Hareide slapp unna dette ubehagelige kallenavnet.
Når det gjelder spesialtilfellet Hareide, er det forøvrig verdt å merke seg at det ikke er noe samsvar mellom mangelen på mørkemannstempel og gode valgresultater. Man blir ikke automatisk noen velgermagnet av å være godt likt av de som uansett ikke kan tenke seg å stemme KrF. Snarere tvert imot, kan det nesten virke som.
Alle de KrF-lederne som fikk denne karakteristikken i norsk offentlighet oppnådde faktisk langt bedre valgresultater for partiet enn det Hareide gjorde.
Selv om han ennå ikke har gått helt til topps i KrF, er det helt tydelig at dette mønsteret nå gjentar seg også overfor Kjell Ingolf Ropstad. For eksempel beskyldte SVs leder Audun Lysbakken i sin tale til eget landsstyre i helgen Roptad for å være en person som «setter seg til doms over andre menneskers liv og valg».
Egentlig er det bare historien som gjentar seg. Vi er vitne til et ekko av tidligere sentrale SV-politikeres utskjelling av KrF-ledere. Hanna Kvanmos utbrudd i 1977 da Kåre Kristiansen ville komme med noen trøstens ord etter et elendig valgresultat for SV, har blitt legendarisk.
«Ta bort den klamme prestehanda di», smalt det fra den nordnorske politikeren. Kristin Halvorsen innrømmet at hun hadde et bilde av Dagfinn Høybråten hengende på innsiden av skapet sitt. Det så hun på for å få opp eget temperament og fyre seg selv opp til debatter.
Nå skal det sies at Kjell Ingolf Ropstad ikke akkurat gjorde mørkemannstemplingen vanskeligere med uttalelsen om at kvinner som klarte å bære frem ett barn også kunne klare to. Som han selv kjapt innrømmet, var det krøkkete sagt. Ropstad gjorde klokt i å beklage de ordene så fort som mulig.
Etter vår mening har karakteristikkene som mørkemenn vært dypt urettferdig for alle KrF-lederne som har opplevd å få slike. Slik vi ser det dreier det seg om en form for utspekulert politisk hersketeknikk. Man forveksler, som oftest med fullt overlegg, en dyptfølt etisk overbevisning med kald moralisme.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er akkurat det samme som nå rammer Kjell Ingolf Ropstad. Hans sterke engasjement for det ufødte liv og mot sortering av mennesker ut fra funksjonsdyktighet, blir brukt mot ham. På samme måte som tidligere tiders KrF-ledere.
Etter vår mening er Kjell Ingolf Ropstad så langt fra en mørkemann som man kan komme. Han er en hyggelig, omgjengelig og smilende sørlending som har potensial til å bli en utmerket KrF-leder.
