Vi kan ikke ta det for gitt
De siste årene har vi begynt å forstå at vi ikke kan ta stadig økende velstand, og vedvarende fredelige omstendigheter, som gitt en gang for alle.
«Vi lever i en verden med store endringer, og det er vanskelig å forutse hva som vil komme i løpet av 2019», skrev Dignis generalsekretær Hjalmar Bø i Dagen tirsdag.
Det som kan synes selvfølgelig, er ikke nødvendigvis det. Vi har sluttet å undre oss over spesielle utspill fra USAs president, vi har måttet vende oss til et mer offensivt Russland, og britene blir hver dag minnet om hvilket uføre de har beveget seg inn i.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Norge er vi stort sett nokså beskyttet fra uroen på den internasjonale arena. Men heller ikke det er noen selvfølge. Vi er sårbare for endringer på arenaer vi ikke rår over. Derfor må vi følge våkent med, og vi må ta bevisste valg. Hvis vi tror at en positiv utvikling kommer av seg selv, har vi allerede begynt å undergrave vårt eget ståsted.
De som i dag er under 40 år, altså en ganske stor andel av befolkningen, har stort sett vokst opp med begrunnede forventninger om at tilværelsen blir stadig bedre. Etter at den kalde krigen tok slutt, har vi ikke stått overfor noen overhengende militær trussel. Velstanden har nådd stadig nye høyder, og forventningene har vokst i takt med denne utviklingen.
Men de siste årene har vi begynt å forstå at vi ikke kan ta stadig økende velstand, og vedvarende fredelige omstendigheter, som gitt en gang for alle. Snarere tvert imot, vil mange hevde. Normalen ligger nærmere det ustabile og uforutsigbare. Det er ikke nytt at store endringer skjer på uventede tidspunkt og på uventede måter.
«Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder», synger vi i en gammel salme. I Dagens Næringsliv mandag skrev professor Janne Haaland Matlary om hvor viktig det er at europeiske land nå trapper opp sin satsing på Nato.
Med Donald Trump i Det hvite hus og tidligere forsvarsminister James Mattis ute av regjeringen, blir det enda viktigere enn før at både vi og våre europeiske naboer tar innover oss at den tryggheten Nato-medlemskapet har gitt oss, ikke er resultat av en naturlov eller av en automatisk mekanikk.
Den er resultat av bevisste politiske valg, som i sin tid var konsekvensene av konkrete historiske forutsetninger. Hvis vi slår oss til ro med at det som fungerte i går også fungerer i morgen, lurer vi oss selv. Det vi vil ta vare på, må vi vedlikeholde.
Slik er det også både på det kulturelle og det åndelige planet. Hvis vi kun viser til at Norge historisk har vært et kristent land, men ikke bevisst går inn for å forankre dette hos oppvoksende generasjoner, kan vi ikke ta for gitt at den kristne tilhørigheten blir videreført.
Tilsvarende kan vi heller ikke ta for gitt at solidaritetstanken blir videreført, eller for den saks skyld idealet om å gi etter evne og få etter behov. Det er alltid lettere å være seg selv nok. Men det er ikke den beste løsningen, verken på kort eller lang sikt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Veien til forfall er å ta fortidens goder for gitt. Det vi ikke kjemper for, står vi i fare for å miste. Det finnes alltid krefter som vil ødelegge og oppløse. Vi velger selv om vi vil være kulturbyggere, eller om vi tenker at andre får ta seg av kampen.
