Det vi savnet hos biskopen

Men vi stusser likevel at biskoopen i en artikkel på nesten 17.000 tegn ikke bruker fem av dem til å nevne ham som med rette kalles verdens håp: Jesus.

Sjelden publiserer vi så lange leserinnlegg som det vi hadde på trykk i onsdagsavisen. Biskop Atle Sommerfeldt i Borg hadde sendt oss nyttårsrefleksjoner med tittelen «Fremtid og håp». Det synes vi er vesentlige dimensjoner å vie oppmerksomhet ved inngangen til et nytt år.

Mye viktig ble løftet frem i biskopens refleksjoner: Svinnende fremtidsoptimisme og økte helseplager blant unge, frykt for religionskonflikt, klimaendringer, plast i havet, sosialt utenforskap, diskriminering av minoriteter og debatten rundt det norske sviket mot jødene under krigen. Han viser også til at kirken i Borg har tatt flere initiativer for å bidra i positiv retning i møte med disse utfordringene.

For den kristne kirke bør det være naturlig å spørre seg hvordan vi kan bidra til bedre levekår og fellesskap for våre medmennesker. Ingen er tjent med at kirken trekker seg tilbake fra samfunnet.

«Vår Gud er ofte for liten fordi han er for religiøs», skriver den evangelikale anglikanske teologen John Stott (1921-2011) i boken «Issues Facing Christians Today» (Utfordringer kristne står overfor i dag).

Stott påpeker at kristne kan ha lett for å tenke at Gud først og fremst er opptatt av religiøse spørsmål. Det kan være religiøse bygninger (kirker og kapeller), religiøse aktiviteter (lovsang og ritualer) og religiøse bøker (bibler og bønnebøker).

«Selvsagt er han opptatt av disse tingene, men bare hvis det er relatert til livet som helhet», skriver Stott.

Han understreker at kristne ikke bare har et ansvar for å dele et åndelig budskap om den kommende verden, men også bidra til å fremme det gode i den nåværende verden. Dette doble engasjementet finner Stott dekning for også i Jesu liv.

Han forkynte Guds rike, men gikk også rundt og gjorde godt mot mennesker som trengte hjelp. I den kristne kirkes historie er det rik tradisjon for å engasjere seg i alt fra skole og helsestell til nødhjelp og kamp mot slaveri.

Samtidig kan det kristne håpet aldri knyttes til hva vi mennesker kan utrette. Om vi er aldri så dedikerte og radikale, er vi i syndefallets verden underlagt en forgjengelighet og ufullkommenhet som vi ikke kan løse på egen hånd.

Sommerfeldt påpeker også med rette at «himmelens fullkommenhet er ikke hos oss».

Men vi stusser likevel at biskopen i en artikkel på nesten 17.000 tegn ikke bruker fem av dem til å nevne ham som med rette kalles verdens håp: Jesus.

Kirkens håp er ikke i og for seg i strid med FNs bærekraftmål og andre gode målsettinger biskopen trekker frem. Men slike ambisjoner kommer, tross alle gode intensjoner og helhjertet innsats, til kort for å gi mennesket fremtid og håp i kristen forstand.

Det er med å ta vare på verden som det er med å ta vare på vår egen helse: Vi gjør klokt i å forvalte den best mulig.

Men samme hvor godt vi gjør det, kan det ikke løse det grunnleggende problemet. Kirkens visjon om håp kan ikke knyttes til vår innsats for å redde verden, men Guds innsats for å redde den. Skal kirken kunne snakke om fremtid og håp, må det knyttes til Jesus Kristus - hans liv, død og oppstandelse.

Hans oppstandelse har gitt oss et «levende håp», som det heter i 1. Petersbrev i Det nye testamente. Det kalles «en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner». Å tenke mindre enn dette for en kirke, blir for smått.