Bildet er fra sommerens genera
...
Bildet er fra sommerens generalforsamling i Normisjon. Foto: Johanna Hundvin Almelid
Misjonskutt er et fattigdomstegn
Del
Når misjon går med underskudd i verdens rikeste land, er det først og fremst uttrykk for at vi er blitt åndelig fattigere. Da trenger vi en ny kurs.

«Høsten er så stor og så dårlig råd vi har», sa generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland under Normisjons generalforsamling i sommer.

Nå har Dagen valgt å gå grundig inn i den økonomiske utviklingen til organisasjonen helt fra den ble til gjennom fusjonen mellom Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen i 2001.

I forrige uke trykket vi en serie artikler om dette. Vi mener de er verdt å lese og tenke over enten man identifiserer seg med Normisjon eller ikke. Flere av utfordringene angår langt flere enn denne organisasjonen.

Det er alltid kjekkest å lese positive nyheter, særlig for engasjerte kristne som ønsker å bli inspirert av at Guds rike går fram. Faktisk er det kjekkest å skrive slike nyheter også. Men utfordringer løses sjelden ved at de overses. Tvert om må man se på dem hvis de skal løses.

En rekke endringer i det norske kirkelandskapet og samfunnet mer generelt har gjort situasjonen vanskeligere for organisasjoner som Normisjon. De ble etablert i en tid med et annet arbeids- og ­familiemønster, mer vitale bygder med mindre konkurranse om aktivitetene og et tettere forhold mellom kirke og bedehus.

For en organisasjon som Normisjon, som tradisjonelt har stått Den norske kirke ganske nær, blir dette ekstra utfordrende. Sist, men ikke minst, kommer vi ikke bort fra at det norske samfunnet er blitt langt mer pluralistisk og sekulært i løpet av etterkrigstiden.

Velstanden har vokst, underholdningstilbudet er blitt større, interessen for organisasjonsliv er blitt mindre. Denne utviklingen har akselerert de siste tiårene. Færre mennesker er aktive i misjon. Parallelt har antallet lokale og individuelle initiativer økt.

Mange som gir penger til misjon, ønsker en annen nærhet til prosjektene enn de opplever å få gjennom en stor og demokratisk styrt organisasjon.

Mens antallet foreninger i Normisjon har gått kraftig tilbake, har antallet menigheter eller ­forsamlinger i organisasjonen steget. Men flere av disse kanaliserer ikke uten videre sine misjons­midler gjennom Normisjon.

Relasjoner kan være mer avgjørende enn organisasjonslojalitet når man skal peke ut misjonsprosjekter. Og særlig ­utfordrende blir dette hvis man får inntrykk av at sentralleddet uansett vil slite økonomisk.

Det kan gi en opplevelse av at midlene heller går til å ­minske et underskudd enn til å oppnå resultatene man lengt­er etter å se. I det stille kan man begynne å spørre seg om tiden er gått fra denne typen organisasjoner.

Da mener vi det er viktig å være sindig og se et større bilde. De store misjonsorganisasjonene ­sitter på en betydelig kompetanse og soliditet som kan være avgjørende for å drive arbeid som gir gode ­resultater på lang sikt. Organisasjonene kan også drive vitale tiltak, blant annet skoler og publikasjon­er, som er viktige for fellesskapet.

Vi sitter ikke på noen enkel løsning for Nor­misjon eller andre tradisjonelle misjonsorganisasjoner. Omstillinger og sunn drift er nødvendig.

Men vi tror Europamobilisator i Normisjon og Tent, Kristian Lande, var inne på noe viktig i en kommentar han hadde på trykk her i avisen for en drøy uke siden: Bli ikke sint eller resignert, men søk Gud for omvendelse, fornyelse og glede i troen.

Når misjon går med underskudd i verdens rikeste land, er det først og fremst uttrykk for at vi er blitt åndelig fattigere. Da trenger vi en ny kurs.

paywall
paywall
paywall
paywall
paywall