Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
Den dyrebare stemmeretten
Del
Når man ser hvilken pris mennesker i undertrykkende regimer betaler for sitt politiske engasjement, blir vår egen frihet satt i perspektiv.

– Du har ikke litt informasjon om de forskjellige partiene, vel?


Setningen falt da jeg skulle forhåndsstemme tidligere i uken. En hyggelig eldre valgfunksjonær hadde vist meg plass i et ledig avlukke, da en replikkveksling fant sted like ved.


Det var en dame som hadde kommet for å stemme, men akkurat hva hun skulle stemme, var hun tydelig i tvil om.


– Det er meningen at du skal ha funnet ut av dette før du kommer her, svarte funksjonæren.
 Et nytt spørsmål om han ikke likevel kunne hjelpe henne litt, ble avvist. Bestemt, men stadig like vennlig.


– Nei, det kan jeg ikke. Det er hemmelig valg. Og derfor må jeg også trekke for gardinen bak hun her, så vi ikke ser hva hun stemmer, sa han og dro gardinen godt igjen bak ryggen min, så bare støvlene viste.

– Kanskje du kan ta deg en tur på Torgallmenningen? Der har alle partiene valgboder, foreslo funksjonæren for den tvilrådige damen. 
Fra min posisjon bak gardinen kunne jeg bare forestille meg at hun kikket ut på regnet som silte ned.

Hun avslo. 
– Men er det greit for deg at jeg står og googler litt før jeg stemmer? spurte hun funksjonæren.
 Det var det. Hun kunne google så lenge hun ville. Valglokalet var åpent til klokken 20.00.

Den eldre valgfunksjonærens vennlighet og profesjonalitet, gjorde inntrykk på meg, selv om han bare gjorde det selvsagte: Han lot være å gripe en sjanse til å påvirke en velger i tvil. Og han sørget for at stemmegivningen var hemme­lig. Små ting. Og selvfølgelige ting, får vi håpe, under valga­vviklingen i et norsk stortingsvalg.

Men det er slett ikke selvfølgelig over alt i verden. Hvis vi retter blikket ut over vår relativt velfungerende norske virkelighet, ser vi at politiske valg mange steder er forbundet med store omkostninger med opptøyer og drap, valgfusk og knebling av opposisjonen.

Se på Venezuela, for eksempel, der president Nicolás ­Maduro og hans regime slo hardt ned på opposisjonen i ­forbindelse med det omstridte valget på ny grunnlovgivende forsamling i juli.

125 personer ble drept under demonstrasjoner­. Minst 73 av disse drapene er det landets sikkerhetsstyrker og regjeringsvennlige grupper som står bak. Venezuelas demokrati er døende, konkluderer FNs høykommissær for menneske­rettigheter.

I Kenya må presidentvalget holdes på nytt. Resultatet fra valget 8. august er annullert, på grunn av uregelmessigheter­. Dette er først og fremst godt nytt.

Det har aldri før skjedd at et presidentvalg i et demokratisk afrikansk land er blitt opp­hevet av en domstol, slik tilfellet nå er i Kenya. Slik ­demonstrerte domstolen sin uavhengighet. Men bakteppet er dramatisk.

Det elektroniske valgsystemet ble hacket og manipulert­. Mannen som hadde ansvar for valgsystemet, ble funnet torturert og drept før valget. Og fremdeles har folk valget i 2007 ferskt i minnet, da 1100 mennesker mistet livet i vold mellom etniske grupper.

Og vi kan fortsette: I Kambodsja har landets autoritære statsminister i økende grad brukt rettsvesenet for å slå ned på kritikerne sine fram mot valget i 2018.

Sist helg ble leder­en for det største opposisjonspartiet arrestert og anklaget for landsforræderi. De siste ukene har regjeringen også stengt av radiostasjoner som gir sendetid til opposisjonspolitikere.

Når man ser hvilken pris mennesker i undertrykkende regimer betaler for sitt politiske engasjement, blir vår egen frihet satt i perspektiv.

Nå skal vi passe oss vel for ikke å bli selvgode og naive. ­Heller ikke det norske valgsystemet er vaksinert mot uregelmessigheter og fusk.

Dét ble vi minnet på da Kommunaldepartementet nylig skjerpet sikkerheten rundt datasystemene som blir brukt under valg og påla alle kommunene å telle stemmer manuelt. Selv om dette innebærer merarbeid, er det betrygg­ende å se at det blir gjort tiltak for å sikre et korrekt resultat.

Å stemme ved valg, alltid har fylt meg med høytid. Kanskje var det derfor følelsen av takknemlighet trengte seg på i det jeg gikk ut av valglokalet denne uken. Så privilegerte vi er som kan gå til og fra et valglokale uten å trenge å bekymre oss for noe som helst, og minst av alt for å bli skutt.

Som kan stemme som vi vil, uten å være redd for represalier. Som med en stor grad av sikkerhet kan regne med at stemmeseddelen kommer frem og at opptellingen blir rett. I det norske demokratiet er dette selvfølgeligheter. Knapt verd å nevne.

Men en gang i mellom kan det være på sin plass å stoppe opp, og kjenne på takknemlighet. Å ta inn over seg at stemmeretten er en dyrebar rettighet som vi ikke må se smått på, men som vi bør verdsette og bruke.

Godt valg!