SEND INN INNLEGG
BIBELSK: Desto viktigere er de
...
BIBELSK: Desto viktigere er det at det startes og drives kristne friskoler med klar bibelsk forankring og målsetting. Der skjer i dag den beste oppfølgingen av kristendomsaksjonen i 1965, skriver Jon Kvalbein. Bildet er fra Danielsen ungdomsskole på Osterøy. Foto: Hanne Kristin Pedersen
Kristendomsaksjonen 1965 i perspektiv
Del
KrF har nylig fått gjennomslag for at faget skal hete KRLE. Det er positivt. Men dette endrer likevel ikke fagets karakter. Det finnes ikke et oppdragende kristendomsfag i den offentlige skolen.

8. juni 1965 mottok stortingspresident Nils Langhelle ( Ap ) en henstilling til Stortinget med hele 725.614 underskrifter fra personer over 18 år. Ingen norsk underskriftskampanje har fått så stor oppslutning, verken før eller siden. Nr. 2 på lista er Folkeaksjonen mot fri abort med 610.000 underskrifter høsten 1974. Resultatet av kristendomsaksjonen var bemerkelsesverdig på flere måter. Aksjonen hadde bare vart i vel to måneder. Den hadde fått lite støtte i mediene. Arbeiderpressen hadde gått til samlet angrep. Likevel reagerte folket positivt og spontant.

LES: Dagens profil

50 år etter kan det være grunn til å minnes aksjonen. Den dreiet seg om timetallet i kristendomsfaget i skolen ved overgangen fra 7-årig til 9-årig skole. Forsøksplanen av 1959 hadde fastsatt 14,5 uketimer over ni år (en uketime betyr undervisning én time i uka over ett år). Men mange kommuner hadde tre timer kristendomsundervisning på hvert trinn i den 7-årige folkeskole, altså 21 uketimer. Nå skulle skolen bli 9-årig. Alle fag fikk utvidet timetall, unntatt kristendomsfaget, som ble redusert. Dette skapte skarpe reaksjoner. Og presset førte til at Arbeiderpartiet gikk inn for 16,5 uketimer som minimum. Det ble vedtatt av Stortinget. De borgerlige partiene ville ha 21. Kommunene følte seg nå presset til å redusere uketimetallet i faget. Uroen vokste. Våren 1964 henvendte Norges Bondekvinnelag og Norges Husmorforbund seg til departementet om saken. Et utvalg av skolepolitikere fra Hordaland krevde at skolestyret måtte ha rett til å gi kristendomsfaget 25 uketimer innenfor minimumslesetiden. 22. mars 1965 ble et aksjonsskriv fra 8.000 lærere overrakt Stortinget.

Etter at professor Andreas Seierstad og rektor Hans Bovim hadde hatt foredrag om kirkens folkepedagogiske ansvar på Geilo-møtet i januar 1965, tok ledere innenfor det frivillige lekmannsarbeidet initiativ til en landsomfattende underskriftskampanje. Henstillingen til Stortinget ble forhåndsundertegnet av 82 kjente menn og kvinner, blant disse alle ni biskopene og en rekke organisasjonsledere og skolefolk. Aksjonen bad Stortinget om å sikre kristendomsfaget på tre måter: Ingen kommune må pålegges å sette ned det ukentlige timetall i kristendomsfaget. Alle skolestyrer skal ha anledning til å få godkjent 25 uketimer uten å øke den normale, totale lesetiden i skolen. Kristendomsfagets minste timetall bør være 21 uketimer i løpet av ni år.

Aksjonen startet 24. mars. Samme dag forsikret statsråd Helge Sivertsen i Stortinget at kristendomskunnskap hører hjemme også i den fremtidige norske skole. At aksjonen gjorde inntrykk på Arbeiderpartiet, viste seg ved at Arbeiderpartiets landsmøte 29. mai vedtok: «I pakt med grunnlovens bestemmelse om statens religion, er den konfesjonelle undervisningen i kristendomskunnskap fastlagt i vårt lovverk i skolene.» Her stod også: «Ved overgangen til 9-årig skole skal ingen kommune pålegges å redusere antallet av timer i kristendomskunnskap, eller andre fag, hvor kommunene i sin 7-årige skole har praktisert høyere timetall enn minimumskravene.»

Da landsaksjonens henstilling med 725.614 underskrifter ble overlevert Stortinget 8. juni, debatterte Stortinget Hordalandsaksjonen og læreraksjonen. Arbeiderpartiet og SF gikk sterkt imot deres krav, samtidig som de stemplet landsaksjonen som unødvendig, usaklig, usmakelig og politisk. Statsråd Sivertsen forsikret at 16,5 uketimer ville gi «svært solid kristendomskunnskap». De borgerlige hadde levert en innstilling som langt på vei var positiv til Hordalandsaksjonens krav. Men debatten i Stortinget viste at flere av representantene hadde satt seg dårlig inn i hva saken dreiet seg om.

Hva ble så resultatet av landaksjonen? Blant kristne skapte aksjonen en sterk bevissthet om betydningen av kristen opplæring i skolen. Da var ikke bare timetallet viktig, men også fagets innhold og lærerutdanningen. Få uker etter at aksjonen var avsluttet var representanter for åtte kristelige organisasjoner samlet på Hurdal Verk til et orienteringskurs om den 9-årige enhetsskolen. I en samlet henstilling til de frivillige organisasjonene stod det: «Tanken om en kristen lærerhøyskole bør taes opp til alvorlig overveielse fra organisasjonenes side.» Spørsmålet var allerede utredet av et utvalg fra 1961. Nå ble planene aktualisert på nytt og realisert. NLA ble konstituert i Bergen 12. desember 1966.

Selv om aksjonen ikke hadde partipolitisk karakter, utløste den så sterke reaksjoner at den utvilsomt bidro til at stortingsvalget i 1965 førte til borgerlig flertall for første gang etter krigen. De som samlet underskrifter for aksjonen i typiske arbeiderstrøk i Oslo, kom oppløftet tilbake og fortalte om langt mer positiv tilslutning enn forventet. Arbeiderpartiets ledere har hatt lang tradisjon for å undervurdere sine velgeres holdning til kristne verdier.

Aksjonen bidro nok også til å utsette sekulariseringsprosessen i skolen. Da 9-årig skole ble lovfestet i 1969, fastslo formålsparagrafen at skolen skal «hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding». Kristendomsfaget fikk en tydelig konfesjonell karakter, og proposisjonen gav rom for minimum 21 uketimer i kristendomsfaget. Men Mønsterplanen fastsatte uketimetallet til 18. Orientering om andre religioner og livssyn skulle gis i forbindelse med samfunnsfagene.

Senere skulle faget lide en trist skjebne. En dyptgripende endring av faget skjedde i 1997 da kristendomsfaget ble erstattet av det såkalte KRL-faget, der ulike religioner og livssyn skulle presenteres for elevene på en likeverdig måte. Det skjedde uten nevneverdig politisk motstand og med støtte fra Kirkerådet, IKO og MF. I praksis vil et slikt fag oppdra til relativisme. I de senere årene har et postmodernistisk og individsentrert åndsklima forsterket den holdning at tro er en privatsak og at ingen må påstå at deres tro er sann fremfor andres.

KrF har nylig fått gjennomslag for at faget skal hete KRLE . Det er positivt, både fordi det fastslås at kristendom skal utgjøre halvparten av faget og fordi K-en kan tolkes slik at kristendom ikke er inkludert i religionsbegrepet. Men dette endrer likevel ikke fagets karakter. Det finnes ikke et oppdragende kristendomsfag i den offentlige skolen. Innholdet i kirkens dåpsundervisning er av vekslende omfang og kvalitet. Desto viktigere er det at det startes og drives kristne friskoler med klar bibelsk forankring og målsetting. Der skjer i dag den beste oppfølgingen av kristendomsaksjonen i 1965.

kronikk,krl,krle,jon kvalbein,krf,meninger