Kristendom og slaveriet

Sandbergs uttalelser er ikke overraskende, de er en del av et større bilde: kampen for å redusere kristendommens betydning for Vesten hva angår velferd og menneskeverdets posisjon.

Les Per Sandsbergs innlegg: – Alt kan tolkes ekstremt, også Bibelen

Sandbergs uttalelser er ikke overraskende, de er en del av et større bilde: kampen for å redusere kristendommens betydning for Vesten hva angår velferd og menneskeverdets posisjon.

Da kristendommen ble innført i Europa, fikk statenes lover et guddommelig utgangspunkt. Kristendommens Gud hadde åpenbart noe sant om mennesket og Gud, en sannhet som fikk betydning for synet på hva som var rett og galt. Med utgangspunkt i en absolutt moral, ble alt fra familierett til strafferett langsomt formet av kristendommens menneskesyn, og sjelden så vi det tydeligere enn under kampen mot slaveriet.

I antikken var slaveriet en naturlig del av sivilisasjonen. Det var ingen som stilte spørsmål med det. Både Platon og Aristoteles hadde slaver, og Platon mente at noen mennesker var skapt til slaveri, mennesker som manglet mental kapasitet for moral, dyder og kultur.

Det antikke samfunnet ble holdt oppe av den gratis arbeidskraften slavene representerte, men mengden slaver gikk nedover da Vest-Romerriket gikk mot undergangen. Da ble det slutt på de militære seirene som kunne fore samfunnet med slaver.

Noen historikere har hevdet at slaveriet forsvant på grunn av økonomiske årsaker, at det ble uøkonomisk å opprettholde slaveriet som institusjon, men det avviser den amerikanske professoren i sosiologi, Rodney Stark, på det sterkeste. Han sier i boka The victory of reason at «slaveriet tok slutt i middelalderens Europa bare fordi kirken tilbød sine sakramenter til alle slaver, og med det klarte å innføre et forbud mot slaveriet av kristne (og jøder)».

Kristne tenkere hadde imidlertid tidlig sagt hva de mente om slaveriet. Augustin skrev: «Dette er hva naturens orden foreskriver; slik skapte Gud mennesket. For han sier: ‹La mennesket herske over fiskene i havet, fuglene i himmelen og alt som kryper på jorden.› Han skapte mennesket i sitt bilde og som et fornuftsvesen for at det skulle råde over dem som ikke hadde fornuft: mennesket skulle ikke herske over andre mennesker, men over dyrene. Så når Gud satte de første rettferdige mennesker til å passe dyr og ikke til å styre andre mennesker, mente han dermed å si at én ting er hva skaperordenen tilsier, noe annet er hva synden har ført til. For det er jo klart at slaveri er en følge av menneskets synd.»

Med kristendommen ble altså slavene fullt ut regnet som både mennesker og som kristne, og prester begynte tidlig å be slaveeiere om å frigi sine slaver for å sikre sin egen frelse. Et annet viktig resultat av det kristne menneskesynet, var at frie mennesker begynte å gifte seg med slaver. Det kanskje mest kjente av disse giftermålene, fant sted da frankerkongen Klodvig 2. (634–657) giftet seg med den britiske slaven Bathilda.

Karl den store (742–814) motarbeidet slaveriet utfra kristne idealer, og han ble hyllet av kirken for det. Et klart teologisk argument mot slaveriet ble utformet av biskop Agobard av Lyon på 800-tallet. Han hevdet: «Alle menn er brødre, alle påkaller den samme Far, Gud: slaven og herren, den fattige og den rike, den uvitende og den lærde, den svake og den sterke, ingen er blitt opphøyet over de andre, det er ingen slave eller fri, for i alle ting og til alle tider er det bare én Kristus.» Sakte, men sikkert ble slaveriet dermed utryddet fra Europa.

Slaveriet kom imidlertid igjen i fokus da Kristoffer Columbus oppdaget Amerika i 1492 og Spania begynte å anlegge kolonier på det ny-oppdagede kontinentet. Det var imidlertid vanskelig for kirken å argumentere mot de tunge økonomiske kreftene som krevde å få holde slaver.

Den spanske tronen utnevnte selv kirkens biskoper, og da ble det naturlig at kirkens menn var lojale mot statens politikk. Men allerede pave Eugenius IV (pave 1431–1447) skrev en bulle mot spanjolenes slavehold på Kanariøyene, og senere paver fulgte opp da slaveriet ble allment i Amerika.

I 1537 kom pave Paul 3. med tre kunngjøringer mot slaveriet. Han understreket at de innfødte var ekte mennesker og at de derfor ikke skulle bli fratatt sin frihet eller sin eiendom, og heller ikke måtte bli gjort til slaver.

Pave Paul 3. gjorde det også klart at de som var involvert i slavehandel, ville bli utstøtt av kirken. Men det nyttet ikke hva paven gjorde, så i 1639 utstedte pave Urban VIII en bulle der han gjentok holdningen til pave Paul 3. Jesuittene i Sør-Amerika prøvde å få til en holdningsendring til slaveriet (filmen The Mission anbefales i denne anledning), men det endte med at de i 1767 ble forfulgt og utestengt fra verdensdelen.

Pavens politiske makt var fra 1500-tallet sterkt redusert. Det ble umulig for den katolske kirke å tvinge stater til å gjennomføre politiske endringer statene selv ikke ønsket.

Da historien gikk inn i det som kalles opplysningstiden, var slaveriet mer etablert enn noensinne. Det var bare i det kristne Europa at slaveriet var utryddet. Man regner med at cirka tre fjerdedeler av verdens befolkning levde i slaveri- eller slaverilignende forhold. Både i Nord- og i Sør-Amerika var slaveholdet utbredt. Men Europas opplysningsfilosofer gjorde lite eller ingenting for å få en slutt på den slavedriften deres egne nasjoner var ansvarlige for.

Ifølge Adam Hochshild, forfatter av boken «Kampen mot slaveriet» var det få som så noen motsetning mellom de hvites frihet og de sorte slavenes trelldom. Da den franske revolusjonen brøt ut i 1789, fikk ikke Frankrikes slaver friheten, slaveriet var ikke et tema. Da den franske menneskerettighetserklæringen ble vedtatt i 1789, måtte skuffede slaverimotstandere innse at selv franske revolusjonære ikke regnet slaver som mennesker.

Bare ett kirkesamfunn hadde gått offentlig ut og talt mot slaveriet i Amerika, og det var kvekerne. Den anglikanske kirken var selv eier av en slaveplantasje. Med sin pasifistiske og demokratiske innstilling mente kvekerne at det indre lyset fra Guds åpenbaring lyste over alle mennesker uansett rase og sosial klasse.

Med en gruppe kvekere, samt Thomas Clarkson og William Wilberforce, fikk verden på 1700 – tallet for første gang se en storstilt lobbykampanje der målet var å få de folkevalgte til å stemme slik en pressgruppe ønsket. Med utgangspunkt i et kristent menneskesyn ble i 1838 kampen mot slaveriet kronet med seier i de britiske koloniene.

Det er vanskelig å se for seg at kampen mot slaveriet hadde funnet sted uten kristendommens innflytelse.

Les også (i kronologisk rekkefølge):

Per Sandbergs innlegg i Dagbladet 27. mars 2015: - Når religionene kolliderer

Kjell Ingolf Ropstads synspunkt 8. april - Frps advarsel mot Bibelen

Lederartikkel i Dagen 8. april - Per Sandbergs påskehilsen

Per Sandbergs innlegg i Dagen 13. april: – Alt kan tolkes ekstremt, også Bibelen

Petter Olsens innlegg i Dagen 17. april: Når Sandberg leser Bibelen