Kristendemokratisk ideologi og KrF

Tidens hegemoniske ideologi avviser at det kristne og naturrettslig forankrede syn på kjønnenes samliv og på familien skal legges til grunn for samfunnslivet. Mange vil forvente at kristendemokratiet mobiliserer motstand mot en slik utvikling, men er det realistisk?

Et annet sentralt poeng hos Lunde er at kristendemokratiet ikke bruker «bibelsitater i den ideologiske debatten», men bygger på «grunnverdiene som kommer frem i de bibelske tekstene» og idetradisjon inspirert av dem. Grunnverdiene er gitt i og med 1) det kristne menneskesynet, 2) nestekjærlighetstanken og 3) forvaltertanken. Hovedpilarene i kristendemokratisk ideologi blir på den måten skapertanke og nestekjærlighetsbud. Det gudskapte mennesket er gitt herredømme over den verden det lever i, og det er satt til å forvalte den.

Ut fra vårt forvalteransvar skal vi «opptre med varsomhet og ærbødighet overfor det Gud har skapt». Man kan spørre om forvalteransvaret da bare omfatter den naturvirkelighet mennesket er stilt overfor– planter, dyr, luft og vann, økosystemer og så videre. Er det ikke noe i menneskeverde nen som sådan som skal vises «ærbødighet»? Kristendemokratiet holder frem ideen om et «universelt menneskeverd», en idémener er naturrettslig forankret.

I idehistorien finner Lunde naturrett personalisme, som han bruker til å formidle kristendemokratisk ideologi inn i det aktuelle demokrati. Naturretten har sin kilde i antikken, men tas opp av kristne tenkere som Thomas Aquinas. Lunde «utnevner» ham til den første «kristendemokrat» (?). Thomas mente at «den naturlige lov», som det er mulig for alle å erkjenne, uttrykker de høyeste normative prinsipper for et rett menneskelig liv. Blant disse er de 10 bud. Budene forutsetter og skal fremme det gode menneskelige fellesskapet.

Det første grunnleggende fellesskaper familien (far, mor og barn), som har det heteroseksuelle samlivet mellom mann og kvinne som kilde og forutsetning. Dets fundamentale betydning gjør det nødvendig å verne det ved en objektiv ordning (ekteskap) og underlegge det bestemte etiske forpliktelser. Dette er en naturrett som også reformasjonenførte videre på sin måte i Den lille katekisme og andre bekjennelsesskrifter (Confessio Augustana og Apologien). Det er faglig sett påfallende at disse idehistoriske realiteter er fraværende hos Lunde. Men hans selektive bruk av historien har sin forklaring. For han går uanfektet forbi det radikale brudd med naturrett i kristen tradisjon som kom med opplysningen på 16- og 1700-tallet og slutter seg til opplysningens naturrettsoppfatning.

Fra og med opplysningen ble naturretten forankret i menneskets egen bevissthet, slett ikke i bibeltekst og heller ikke i den virkelighet som mennesket står overfor. Naturretten er likevel allmenn og fornuftig fordi den har sin begrunnelse i menneskets vilje til å overleve og søke det gode liv. Det frie og myndige mennesket trer frem, som er fornuftig og som har sine rettigheter. Dette slo den franske revolusjon fast i 1789. Lundes idehistoriske forankring i opplysningsideologien kommer tydelig frem, når han erklærer at i «kristendemokratisk tekning står ideen om en naturlig etikk tradisjonelt sentralt.

Naturretten understreker at mennesket har visse naturlige rettigheter, fordi det er et menneske. Disse rettighetene er universelle og uforanderlige.» Men alt i 1789 erklærte Den katolske kirke at det mennesket som opplysningen gav rettigheter og myndighet, er «uten far og mor». Ved denne markering kom Bibelens menneskesyn, som kirkelig naturrett hadde videreført, til uttrykk.

Det andre nøkkelbegrep i Lundes ideologi er personalismen. anliggende var å vise at mennesket ikke går opp i kollektivet og/eller blir oppløst i naturprosesser materialistisk og/eller naturalistisk forstått, fordi det er en person, og som sådan integrert, men samtidig står personen i relasjon til andre personer. Personalismen var ingen ensartet retning. Lunde overser den tyngste og mest betydningsfulle, som Det annet vatikankonsil la til grunn, og som ble videreført av pave Johannes Paul II/Wojtyla og Benedict XVI/Ratzinger.

Ut fra sin oppfatning av personen holder disse frem at forholdet mellom mann og kvinne og familien som de to frembringer og ekteskapet som er rammen om dette fellesskapsliv, er gitt i den allmennmenneskelige virkelighet av Gud. Som person er mennesket et søkende vesen, som leter etter sannheten om seg selv og om livet, kort og godt svar på «de siste spørsmål». Denne søken må skje i frihet.

Derfor bør religionsfrihet, ytringsfrihet osv. beskyttes av staten ved lov om menneskelige rettigheter. Men det er meningsløst om mennesket i kraft av sin frihet vil skape seg sin egen sannhet. Sannhet er ikke et produkt av mine følelser eller spekulasjoner, men er objektivt gitt. Men i frihet kan mennesket finne den egentlige sannheten, som til siste er gitt i Guds selvåpenbaring. Lunde tangerer ikke denne form for personalisme og da heller ikke sannhets- og virkelighetsspørsmålet.

Troen på universale menneskerettigheter er et sivilisatorisk fremskritt. Men rettigheter og «verdier» vil måtte ha sin begrunnelse i en oppfatning av virkeligheten. I 1948, da FN vedtok sin erklæring om menneskets rettigheter, sto det klart at det var ingen enighet om (den filosofiske, eventuelt religiøse) begrunnelsen av dem. Man skiltes i virkelighetssynet. Men virkelighetssynet melder seg likevel. Når menneskerettighetsideen brukes i praktisk politikk, da vil det skje ut fra et bestemt virkelighets- og istoriesyn.

I idekampen vises det gjerne til den historiske utvikling. «Hvordan kan man hevde slikt i 2014», heter det gjerne oppgitt når kristne står frem med et syn som ikke er politisk korrekt. Hvilken sosial og kulturell virkelighet streber det liberale demokratiet etter å realisere? Hva er utopien? Den må sikre menneskets frihet og likhet, men også enheti (det liberale, pluralistiske) samfunnet. Kampen mot fastlegers ønske om frihet i forhold til abortprosedyren er et ledd i realiseringen et nytt enhetssamfunn. Deres krav om samvittighetsfrihet var implisitt en kritikk av fri-abortloven, og dermed sett på som et reaksjonært forsøk på anfekte et gode man hadde oppnådd på veien mot et stadig bedre samfunn. Retten til samvittighetsfrihet ble trumfet av en annen rett til frihet som samsvarer med det ideologiske syn på virkeligheten og historien som nå dominerer det norske demokratiet.

For kort siden ble det kjent at fylkeslegen i Troms har opprettet tilsynssak mot to helsearbeidere som brukte sine yrkestitler når de gav råd til unge om sex og kropp på et kristent nettsted, der bibelsk etikk var lagt til grunn for veiledningen. Ifølge det «statsautoriserte» syn på homofili er denne samlivsform like verdifull for den enkelte og for samfunnet, som den heteroseksuelle. Derfor må frihet til slikt samliv sikres, og ulike samlivsformer behandles likt av det offentlige og i offentligheten. Det etisk normative består ganske enkelt i å sikre lik rett til frihet for så vel heterofilt som homofilt samliv. Begge samlivsformer skal vises samme «respekt». Offentlig ansatte innen helsesektoren må holdes seg borte fra formidling av et syn som ikke er i samsvar med det statsautoriserte. Jeg er redd for at fylkeslegen i Troms kan finne indirekte støtte i kristendemokratisk ideologi.

Tidens hegemoniske ideologi avviser at det kristne og naturrettslig forankrede syn på kjønnenes samliv og på familien skal legges til grunn for samfunnslivet. Politisk-rettslig har man nådd frem. En kulturell ensretting i pakt med denne ideologien er nå oppgaven. Mange vil forvente at kristendemokratiet mobiliserer motstand mot en slik utvikling, men er det realistisk?

Dagens KrF er opptatt av å verne homofile mot mobbing. Ingen bør mobbes for noe som helst. Alle vet at en vurdering av homofilt samliv som unormalt og umoralsk, i konflikt med naturen, synd mot Gud og så videre, oppfattes som «mobbing» og betegnes som uttrykk for homofobi av de homofiles organisasjoner og av den hegemoniske liberale kultur. Fobi er som kjent en mental lidelse. Å bli betegnet som mentalt syk fordi man er i opposisjon til hegemonisk politikk og kultur var i sin tid vanlig lenger øst. Denne form for mobbing skulle engasjere KrF. Men her synes den kristendemokratiske ideologien å sette sperrer.

Lunde har presentert en illustrerende fremstilling av kristendemokratisk ideologi. Godt at den kommer opp i dagen, slik man kan ta stilling til den og drøfte den. Men hvor langt har den støtte i partiet? KrF trenger en avklaring av sitt ideologiske fundament.