Hvorfor Muhammed?

Jihad hører ikke fortiden til. Den er grunnleggende for dagens islamske fundamentalisme. I de politisk korrekte kretser er det vanlig å oppfatte den islamske fundamentalisme som en politisering av islam. Men dette er galt, for i islam hadde aldri eksistert noe skille mellom politikk og religion.

Har dere hørt om en liknende fremstilling av Laotse eller av Kunfungtse (Konfusius)? Svaret er atter nei.

Hvorfor er det bare Muhammed som får en slik fremstilling? Svaret er gitt av islams egen natur og av dens grunnleggers biografi.

La oss begynne med grunnleggerens biografi. Han het Muhammed ibn Abd-Allah og ble født i Mekka i 570. Han tilhørte den herskende Qureish-stammen. Hans far døde før han ble født, og moren da han ble seks år. Og da bestefaren, som overtok hans oppdragelse, ble borte, var han åtte år. Hans oppdragelse ble da overtatt av hans onkel Abu Talib.

Den unge Muhammed gikk i den rike enke Khadidsjas tjeneste. Hans oppdrag var å vokte handelskaravanene som gikk i hennes regi i faste rute mellom Mekka og Syria. I kamp med karavanerøverne fikk han den trening som kom han til gode som militærleder. Da han var 25 år tilbød Khadidsja ham ekteskap, og dermed ble han partner i hennes forretninger. Hun var den hustru han var mest glad i, og så lenge hun levde tok han ikke noen annen kvinne til seg.

Da han var omtrent 40 år, fikk han de drømmer og visjoner som gjorde ham til profet. Men han hadde hentet sin inspirasjon fra både jøder og kristne, som han hadde møtt på sine reiser. Og han begynte å kalle folket i Mekka vekk fra polyteisme (flergudsdyrkelse) til troen på en gud. Ved siden av sin hustru som støttet ham, vant han en liten flokk tilhengere.

Dette førte til forfølgelser, som fikk ham og hans tilhengere til å flykte til Yatreb (Medina), hans mors fødested. Denne begivenhet som fant sted i 622 ble kalt hidsjra (utvandring), og dannet vendepunktet i Muhammeds liv og islams historie. Dermed ble 622 det første år i den muslimske kalender. Vendepunktet bestod i at Muhammed fra å være en fredelig profet ble en krigsherre. I Medina ble han vel tatt imot, særlig av stedets jøder. De regnet ham som en vordende trosfelle.

Men Muhammed gjorte krav på å være den lovede profet fra 5. Mos. 18, noe som jødene ikke kunne godta. Da vendte Muhammeds jødevennlighet seg til jødehat. Et hat som fikk prege islam og som kommer til uttrykk i Hadith (den islamske tradisjon om Muhammeds ord og gjerninger som danner islams andre norm etter Koran).

I Medina begynte Muhammed å anvende sin erfaring som karavanevokter ved å lede angrep mot handelskaravanene fra Mekka. Dermed startet profeten sin nye karriere som karavanerøver. Takket være inntektene og prestisjen han fikk, ble røverbanden til en hær. En hær som innen hans død i 632 erobret den hele arabiske halvøy. Men underveis tok han en blodig hevn mot de jødiske stammer i Medina. Mennene ble slaktet og kvinnene og barna ble solgt som slaver.

Etter hans død erobret araberne Babylon (633), og i 635 kom Syria og landet Israel under arabisk og dermed islams herredømme. I 640 kom turen til Egypt, og i 670 fikk Nord-Afrika den samme skjebne. Så kom hele Sentral-Asia under arabisk herredømme. I 711 ble Spania invadert, og de arabiske horder kom helt til Frankrike. Men i 732 ble de stanset av frankerne, ledet av Karl Martel, ved Poitiers.

Senere, da arabernes makt kom på hell, ble rollen som Allahs krigere overtatt av tyrkerne. Dette viser at islams spredning i Midtøsten, Nord-Afrika og Sentral-Asia skyldes arabisk okkupasjon. På Balkan skyldes den tyrkisk erobring. Den ble altså spredt med rå makt og vold. Den polyteistiske befolkning fikk valget mellom islam og død, mens jødene og de kristne fikk lov til å beholde sin religion mot en skatt som i tidenes løp ble mer og mer byrdefull og ved å godta dhimmi-statusen (det vil si annenrangs undersåtter). Men kombinasjonen skattetrykk og diskriminering fikk mange jøder og kristne til å gi opp og bli muslimer.

Til grunn for den arabiske/muslimske ekspansjon lå et klart motiv: Å bringe hele verden under islam. Og krigene som ble ført for å oppnå dette mål ble erklært hellige. Derfor ble de kalt jihad. Det vil si hellige kriger. Og de muslimske teologer og rettslærde sørget for at jihad fikk en sentral plass i islams liv og lære. Jihad ble erklært som en av muslimenes viktigste plikter, kanskje viktigere enn pliktene som er kjent som islams fem søyler.

Men jihad hører ikke fortiden til. Den er grunnleggende for dagens islamske fundamentalisme.

I de politisk korrekte kretser er det vanlig å oppfatte den islamske fundamentalisme som en politisering av islam. Men dette er galt, for i islam hadde aldri eksistert noe skille mellom politikk og religion. Islam anser seg selv som grunnlaget for det beste samfunn, og Jihad er et av midlene til å opprette et slikt samfunn (Koran 3,110).

Dette gjøres gjeldende i Det muslimske brorskap som Hassan al-Banna (1906-?) grunnla i Egypt mellom 1928 og 1932. Denne organisasjon har fått fotfeste i andre muslimske land.

Hamas er en av dens forgreninger. Men den islamske fundamentalismes ideologiske grunnlag ble satt av Abu al-Alla Mawdudi (1903–1979). Hans mål er en stat som han kaller «teo-demokratisk» som skulle bane veien for en verdensomspennende kalifat. Hans statsideal er den rake motsetning til det vestlige demokrati, som han regner for råttent og umoralsk. For å oppnå sine politiske mål dannet han i 1941 Islams parti i den del av India som senere er blitt Pakistan. Partiet ble bygget etter den fascistiske/kommunistiske modell. Og jihad ble regnet som den sjette islams søyle. Men han anså volden og terroren som de høyeste former for jihad.

Mawdudis tanker fikk en sterk innflytelse på Sayid Qutb (1906–1966), en fremragende disippel av Hassan al-Bana og leder av Det muslimske broderskap. I likhet med Mawdudi regner han med to typer samfunn: Jahilyiah, et menneskestyrt samfunn, og det islamske samfunn som er styrt av Allah.

Jahilyiah er egentlig en betegnelse for det arabiske samfunn før islam. Men ifølge Qutb er både de vestlige samfunn og de eksisterende arabiske og de øvrige muslimske samfunn jahilyah, for de er styrt av menneskenes og ikke av Allahs lover. Derfor er det om å gjøre å styrte dem med væpnet makt.

I sine skrifter (24 bøker + utallige artikler) legitimerer han volden mot Vesten og mot jødene. I likhet med andre fundamentalistiske ideologer skiller han ikke mellom jøder, sionister og israelere. Alle er jøder som ifølge hans oppfatning er forbannet av Allah.

Men ikke alle syntes at Det muslimske broderskap var radikalt nok. Derfor ble den Islamske Jihad dannet i 1979 av Abdu al-Salam Farage, en ingeniør ved Universitetet i Kairo. For ham er jihad den eneste vei til avskaffelsen av hedenskapet og opprettelse av den islamske stat.

Til slutt vil jeg nevne to viktige navn:

1. Umar Abd-al Rahman (født i 1938) som i 1981 ble mufti det vil si religionslærer i bevegelsen Islamsk Jihad. I egenskap av dette avga han en fartwa, det vil si en domsavgjørelse som tillater å drepe de koptiske gullhandlere for å kunne rane dem og dermed finansiere organisasjonens aktiviteter.

2. Yusuf al-Qaradawi som har bestemt at selvmord ikke bare legitimt og tillatt, men også påbud i kampen for islams sak. Mellom alle disse ideologer er det bare nyanseforskjeller. Til felles har de legitimeringen av vold, terror og mord som midler i den islamske Jihad.

Så tilbake til Kurt Westergaards karikaturer. De handler om voldens profet, som har grunnlagt voldens religion. Men de handler om noe mer: De forteller at islam ikke lenger er sverdets religion, men kalasjnikovenes og selvmordsbombernes religion.

Ved å reagere med vold mot disse karikaturer, har den muslimske verden vitnet om islams voldelige karakter. Dermed har de bekreftet at Westergaard gjennom disse karikaturer forteller en sann historie.

Jeg mener at karikaturdebatten fortsatt er aktuell. Den handler om noe mer enn ytringsfriheten. Den handler om retten til å fortelle sannheten. Og sannheten må fortelles, selv om ikke alle liker å høre den.

Kilder:

Om Muhammed H. Ludin Jansen, Innføring i religionenes historie (Oslo: Universitetsforlaget 1968), s. 103–123

Geoffrey Parrinder, Verdens levende religioner (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag), s.9–18

Th. Khoury, Muhammad i: Islam-Lexikon Bd. 2 (Freiburg:Herder) [Tysk]

Om Jihad A. Th. Khoury, Heiliger Krieg i: Islam-Lexikon Bd. (se lvenfor)

Om islamsk fundamentalisme: David Bukay, Total Terrorisme in the Name of Allah: The emergence of the new Islamic Fundamentalists (ACPR Publications)

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.