SEND INN INNLEGG
DYPET: Ett av de viktigste bud
...
DYPET: Ett av de viktigste budskapene er at det skal settes av tid på timeplanen til å snakke om livet, de ønsker et fag – en snakketime uten vurdering og karakterer, der en kan snakke ut og lære om følelser, inkludert de som er gjemt på dypet, skriver Solveig M. Reindal. Illustrasjonsfoto: Foto: Berit Roald, NTB Scanpix
Hva trenger vi i fremtidens skole?
Del
Det de savner ved dagens skole ser ut til å være nettopp hjelp til å gjøre voksen eksistens mulig

Solveig M. Reindal
De foreslår et eget fag, der vurdering og karaktersetting skal være unntatt. Men jeg tror de belyser et dypere problem ved dagens skole enn noe som kan rettes på ved å innføre nye fag. På samme måte som moral ikke kan læres gjennom et eget etikkfag kan heller ikke en voksen eksistens mulighet læres gjennom et snakkefag.

Hvilken skole trenger vi i fremtiden? Dette er utfordringen Ludvigsen-utvalget fikk som overordnet problemstilling da de fikk i oppgave å vurdere grunnopplæringens fag opp mot krav til kompetanse i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv.

Første delutredning kom 3. september 2014, og hovedinnstillingen skal avgis 15. juni. Utvalget anlegger et bredt kompetansebegrep som er forankret i Kunnskapsløftet 06 og kvalifikasjonsrammeverket (NKR) som utgjør de offisielle definisjonene av kompetanse på grunnopplæringsområdet i Norge i dag (NOU 2014:7, s. 57).

I 2011 fastsatte Kunnskapsdepartementet et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring. Norges rammeverk er tilpasset det europeiske kvalifikasjonsrammeverket (EQF) i tråd med Bolognaprosessens intensjoner om å etablere et felles rammeverk for kvalifikasjoner innen høyere utdanning i Europa.

Formålet med de europeiske og nasjonale rammeverkene er å vise progresjon og sammenheng til arbeidsliv og samfunnsliv og gi en standard for sammenligning og mulighet for mobilitet på tvers av landegrenser. Det overordnede begrepet i kvalifikasjonsrammeverket er elevers læringsutbytte som rammer inn hva skole og utdanning skal oppnå gjennom kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse.

Nå er det mye som kan favnes i uttrykket læringsutbytte, og en god del litteratur innenfor utdanningsvitenskap, som det heter i dag, handler om hvordan man skal legge til rette for elevens læringsutbytte. Dette rammeverket har også påvirket synet på pedagogikkens oppgaver. I dag ses ofte pedagogikk på som en del av en tverr- og flerfaglig utdanningsvitenskap og ikke som et overordnet fagområde for alt som har med pedagogisk virksomhet å gjøre. Det får også betydning for tolkningen av pedagogikkens oppgaver.

I Pedagogikk – en grunnbok redigert av Stray og Wittek (2014) defineres hovedoppgaven for pedagogikk som læring definert ved kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse.

 Oppdragelse som før var en sentral del av pedagogikkens oppgave, og som tidligere innføringsverk i pedagogikk vektla (for eksempel Myhre 1967), defineres av Stray og Wittek som utenfor pedagogikkens gjenstand (2014, s. 22). Ifølge dem ivaretar begrepet danning bedre pedagogikkens anliggender da dette er sentrert rundt frigjøring og subjektets møte med verden mens oppdragelse ifølge dem handler mer om videreføring av verdier og tradisjoner (Stray og Wittek 2014, s. 22).

Og jeg vil tilføye forståelse av livet som helhet i alle dets fasetter og faser som grunnlag for danning. Oppdragelse ivaretar en videreformidling av levd liv, erfaring og tolkninger av livet i lys av tradisjoner og verdier. Mollenhauer (1996) løfter fram dette som glemte sammenhenger innenfor pedagogikken og han vektlegger disse som grunnlag for oppfordringene som muliggjør selvvirksomhet (s. 125).

I lys av dette er det interessant at SkoleProffene, et utvalg elever i dagens skole spurt til råds i forbindelse med utredningsarbeidet med Fremtidens skole, i et innlegg etterlyser en skole for livet (blogginnlegg av Ingrid, Ulva og Mira fra Forandringsfabrikken publisert 27.03.15 på websiden til Ludvigsen-utvalget).

Innlegget er skrevet av tre elever som representerer SkoleProffene, cirka 2800 elever. Blogginnlegget bygger på hovedsvar fra disse 2800 SkoleProffene. Ett av de viktigste budskapene er at det skal settes av tid på timeplanen til å snakke om livet, de ønsker et fag – en snakketime uten vurdering og karakterer, der en kan snakke ut og lære om følelser, inkludert de som er gjemt på dypet.

De nevner tabuer, og vanskelige temaer som depresjon, spiseforstyrrelser, selvskading, selvmordstanker og mobbing. I dette blogginnlegget etterlyser de et bindeledd til livet som før ofte ble forvaltet gjennom oppdragelsens rom. Kanskje det rommet som oppdragelsen før ivaretok innenfor pedagogikk igjen må aktualiseres i samtalen om pedagogikkens oppgave?

En som har løftet fram disse perspektivene i nyere tid er den nederlandske pedagogen Gert J. J. Biesta, som blant annet er gjesteprofessor ved NLA Høgskolen. I antologien Eksistens og Pedagogikk – en samtale om pedagogikkens oppgave (2015) redigert av Brunstad, Reindal og Sæverot, spør Biesta; hva er en pedagogisk oppgave?

I refleksjonen omkring dette spørsmålet antyder han at det handler blant annet om å gjøre voksen eksistens mulig. Han tenker ikke på hvem man er som voksen med hentydning til kompetanser, anlegg og evner med mer. I stedet handler å gjøre voksen eksistens mulig ifølge Biesta snarere om hvordan man er i møte med livet og dets mange utfordringer.

Jeg tror at SkoleProffenes påpeking og etterlysing av en skole for livet, peker ut en mangel i dagens skole. Det de savner ved dagens skole ser ut til å være nettopp hjelp til å gjøre voksen eksistens mulig.

Når de framhever ønsket om en skole for livet, er de ikke opptatt av voksenlivet i betydning arbeidsliv og ulike kompetanser i forbindelse med dette, men hele livet i alle dets utfordringer og sammenhenger. De foreslår et eget fag, der vurdering og karaktersetting skal være unntatt. Men jeg tror de belyser et dypere problem ved dagens skole enn noe som kan rettes på ved å innføre nye fag. På samme måte som moral ikke kan læres gjennom et eget etikkfag kan heller ikke en voksen eksistens mulighet læres gjennom et snakkefag.

Det handler etter min mening snarere om behovet for et skifte av fokus for pedagogikkens oppgave. I kunnskapsøkonomiens tidsalder med vekt på læringsutbytte taler en om elever som kunnskapsbærere som raskt skal kunne transformere sin kunnskap i nye situasjoner. Kunnskap og kunnskapsbærerne omtales nesten som en vare, og varen skal sørge for verdiskapning i samfunnet og slik være den økonomiske garantisten i nasjonsbyggingen.

Det SkoleProffene etterlyser er erfaringer, verdier og holdninger som gjør voksen eksistens mulig, en skole for livet. Elever i fremtidens skole fortjener pedagoger som ivaretar disse anliggendene. Men da tror jeg vi må sprenge læringsutbytte- og kompetansebegrepet som overordnede begreper som alt skal subsumeres under.

En voksen eksistensmulighet handler om mer enn hva læringsutbytte og et bredt kompetansebegrep kan romme. Og det er dette mer enn som også må aktualiseres og løftes fram i pedagogikkens oppgaver i en Fremtidens skole.

 

nla høgskolen,solveig m. reindal,utdanning,dagensdebatt,kronikk,debatt,elev,læring,pedagogikk,skole