Erstatningsteologien – en skjebnesvanger vranglære

For jødene har erstatningsteologien vært en vedvarende forbannelse. Derfor er det nødvendig og på høy tid å ta et oppgjør med denne seiglivede vranglæren, da den underbygger den lidelse Guds utvalgte folk, Israel har blitt, og fremdeles urettmessig blir påført også i vårt land.

Jødehatet og antisemittismen tiltar både i Europa og vårt land. Mange av jødene ser seg nødt til å forlate sitt fedreland hvor de er født og har levet hele sitt liv. Hatet og forakten gir både primitive utslag i skoleklasser og blant ungdom, men også skjult og raffinert i borgerlige kretser og i media. Det er på sin plass å spørre om ikke den såkalte erstatningsteologien må bære noe av skylden – selv om mange av dens talsmenn ikke er seg det bevisst.

En av de første og mest betydelige teologer og kirkemenn som allerede i tidlig i kirkens historie ga en systematisk begrunnelse for erstatningsteologien, var Justin Martyr (ca 100-165). Han var en av de fremtredende talsmenn for den tidlige kirkelige apologetikk (forsvar for kristentroen). I sin kamp for å verge kristendommens sannhet gikk han inn for en syntese mellom gresk filosofi og den kristne tro. Samtidig tok han avstand fra jødisk tro og skrev en Apologi mot jødedommen (Dialog med jøden Tryphon). Disse to sider i hans tenkning ble utgangspunkt for hans forsvar av kristendommen i datidens verden med mange innflytelsesrike filosofier og livssyn.

I samsvar med gresk filosofi (gnostisismen) er det legemlige mindreverdig i forhold til det åndelige. Hans syntese mellom gnostisisme og kristentro ble til spiritualisering (åndeliggjøring) av Den hellige Skrift. Det førte til en omtolkning, motsatt den konkrete historiske, og jordnære grunnholdning, karakteristisk for Det gamle testamente – og for kristendommen. For heller ikke den står for et skille mellom det legemlige og det åndelige.

Ifølge erstatningsteologien er vi med Det nye testamente kommet på et høyere åndelig nivå i åpenbaringshistorien. GT med dets profetier om landløftet til Israel som er evig og betingelsesløst (1Mos 17,7-10), er skjøvet ut, omtolket og åndeliggjort, erstattet med et åndelig Guds rike.

Justin Martyr hadde også en grunnleggende negativ holdning til jødefolket som preget hans skriftsyn. Det ble til en bortfortolkning, avvising og en fiendtlig holdning til jødene som Guds utvalgte folk.

Alle løfter i den gamle pakt ble overført på kirken, de troende i Kristus. Kirken ble Guds utvalgte folk som erstatter Israel. Landet er heller ikke lenger bærer av velsignelsen, som forutsetter det rette gudsforhold som jødene ikke lenger har. Kirken erstatter jødene. Den betydning de hadde i åpenbaringshistorien, er over og forbi. Erstatningsteologien gir et fullstendig annerledes syn på Guds åpenbaring i Bibelen. GT og NT settes opp mot hverandre. GT blir omtolket og skjøvet ut. Det jødiske folks utvelgelse og Guds løfter i GT til jødene er opphørt. Det som var Jesu Bibel, det vi kaller Det gamle testamente, har ikke den samme verdi og betydning for oss som for Jesus Kristus, apostlene og den første menighet.

I mange år har erstatningsteologien vært en seiglivet vrangforestilling med et fordreid skriftsyn og falsk forståelse av jødefolkets rolle i historien. Så sent som i 1964 holdt Det lutherske Verdensforbund fast ved denne tradisjonelle vranglære. I årene som fulgte har den blitt værende i de lutherske kirker og ved de teologiske høyskoler og fakulteter. Erstatningsteologien synes nå også å vinne innpass i enkelte frikirker. Det er skuffende, da de frikirkelige alltid har fremhevet sin bibeltroskap. Interessant er det imidlertid at Den romersk-katolske kirke i Deklarasjonen nostra aetate fra Det annet Vatikankonsil, avviser erstatningsteologien.

For jødene har erstatningsteologien vært en vedvarende forbannelse. Derfor er det nødvendig og på høy tid å ta et oppgjør med denne seiglivede vranglæren, da den underbygger den lidelse Guds utvalgte folk, Israel har blitt, og fremdeles urettmessig blir påført også i vårt land. Det synes som vår kirke ikke har vilje eller mener det ikke er opportunt å ta et oppgjør med erstatningsteologien. Mange markedsfører denne teologien og støtter dermed de venstreradikale som allierer seg med Israels fiender.

Biskop Bo Giertz var og er en av Nordens betydeligste kirkemenn. Midt i den øredøvende kirkelige taushet er det befriende å lese hans kommentar til Romerbrevet 9-11 som nettopp omhandler Israel. Bo Giertz skriver: «Man kan ikke unngå å tenke på hvor mye i historien hadde sett annerledes ut, om de «kristne» folkene hadde tatt dette på alvor i sitt forhold til jødene. Antisemittisme, forfølgelser og pogromer hadde aldri funnet sted. Den som har forstått evangeliet, vet at jødene alltid lever under Guds utvelgelse. Men en kristen er Guds barn og hører til Guds folk, (bare) når han er podet inn som en gren av et vilt tre på den ekte stammen, Israels stamme. (...) Det er roten og stammen og sevjen som gir den fremmede grenen verdi. Derfor skal den grenen som er podet inn akte seg vel for å hovere overfor de grener som er brutt av (Rom 11, 17f). (...) De (Israel) er nok Guds problembarn, men de er ikke mindre elsket for det.»

Ikke minst ser vi Herrens tålmodige kjærlighet i det under at Israel ble gjenopprettet 1948. Gud «vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp igjen av sitt land.» (Amos 9,15). Det skjer ikke på grunn av Israels rettferdighet, men for Guds hellige navns skyld og Hans trofasthet, derfor oppfyller Han løftene (Esek 36, 19.22-28).

I Romerbrevet påviser Paulus at Israel ikke er forkastet. Det er nemlig fremdeles åpenbaringsbærer, nå og i fremtiden.

1) Det er alltid en rest tilbake av Israel, som har trodd Messias og som er det sanne gudsfolket. Profeten Jesaia uttaler: På den tiden skal Herren enda engang rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk. Og profeten Mika sier: «Jeg (Herren) vil samle Israels rest» (2,12. 4,6f se også Esek 37,21-28, og de vakre ordene i 34,11-16 og 23-32 om hyrden.). Sml. Rom. 11,4f: «På samme måte er det også i den tid som nå er, blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse.» Paulus peker på seg selv, apostlene og alle jødekristne som er kjernen i kirken – det sanne Israel. Paulus nevner alle privilegiene, som Gud hadde gitt dette folket: pakten, loven, templet med gudstjenesten, alle løftene om Messias, patriarkene og størst, Kristus. Paulus er selv beviset på at alt beror på Guds barmhjertige utvelgelse. Ved å bli forenet med dem, blir også hedningene Guds folk (Ef 2,11ff 25-29). Ofte har det sanne Israel vært en liten minoritet-som på Elias tid. Men de som ble igjen var bærer av Guds løfter og fremtidshåpet.

2) Gud hadde en god hensikt med jødene, når hedningene blir innpodet i treet, Israel og får del i løftene (Rom 11,11f 25ff). Det er jo Israels Gud og Israels Messias, som de andre folkene tilber og får velsignelse av. Det må kunne åpne øynene på jødene, de som først hadde rett til det, om de bare ville ta imot. Ser vi på utvelgelsen, så er jødene alltid Guds elskede og utvalgte folk. De avhuggede grener kan innpodes på nytt, dersom de tror. Jesaia sier: «Jeg gjør deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende (Jes 49,6b). Sml. Simeon da han tok Jesubarnet i sine armer: «...mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel» (Luk 2,29-32).

3) Deretter peker Paulus på en hemmelighet, det endelige mål i sin plan, som ennå er skjult, men som blir åpenbart: Hele Israel skal bli frelst slik som profetene forteller. «Men jeg vil ikke helt utslette Jakobs hus, sier Herren. For se, jeg befaler at Israels ætt skal ristes blant alle folkeslag, likesom en rister med et såld, og ikke et korn faller til jorden. (...) På den dag vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte. (...) Jeg vil bygge den opp igjen som i gamle dager» (Amos 9,8f 11).

I Apg leser vi: «At Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn, (...) Deretter vil jeg, sier Herren, vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte. (...) For at resten av menneskene skal søke Herren» (Apg 15,16-17).

Det er ikke slutt på Hans barmhjertighet. Slik som den kom hedningene til del, skal også jødene få del i den. Han har ikke glemt det folk Han engang utvalgte. «Og slik skal hele Israel bli frelst. (...) For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall» (Rom 11,26f 29).

Forøvrig er det en jøde, Jesus Kristus, som sitter ved Faderens høyre og ber for oss. Det er også inkarnasjonens hemmelighet.