SEND INN INNLEGG
NATURLIG: Dersom vi tror på én
...
NATURLIG: Dersom vi tror på én Gud som både har skapt og vil frelse alt synlig og usynlig, én Gud for alle folk, tider og steder, kan det i grunnen ikke være annerledes. Da må kristen tro kunne hevdes som sann for alt og alle. Kristen tro er altså overraskende naturlig, skriver Gunnar Innerdal. Illustrasjonsfoto: Scandinavian Stockphoto
Er kristen tro naturlig?
Del
Det store spørsmålet er altså ikke om noe er fornuft eller tro, men hvilken fornuft vi snakker om. Det finnes en kristen fornuft, og denne har en naturlig sammenheng med allmenn fornuft.

Gunnar Innerdal
Spørsmålet om hva som er sant og hva som skal være kirkens lære henger nært sammen med forståelsen av Guds åpenbaring.

Tradisjonelt har man her skilt mellom Guds allmenne eller naturlige åpenbaring i skaperverket (jf. Rom 1,19f; 2,14), og Guds spesielle åpenbaring i Jesus Kristus (jf. f.eks. Joh 1,18; Hebr 1,1f). Målet med denne kronikken er å diskutere forholdet mellom disse.

I moderne teologi kan man finne to ytterpunkter i dette spørsmålet.

Det ene kan assosieres med den kjente teologen Karl Barth, eller i hjemlig sammenheng for eksempel Aksel-Valen Sendstad. Her hevdes det forenklet sagt at den naturlige åpenbaring enten er uten innhold av betydning eller at et syndig menneskes evne til å tilegne seg den er så svekket eller ødelagt at det ikke finnes noen som helst rett gudserkjennelse på annen måte enn gjennom Bibelen.

Det andre ytterpunktet finnes i klassisk liberal teologi, der man forstår kristendommen først og fremst som et godt uttrykk for innsikter alle prinsipielt kan komme frem til alene.

En lignende tendens finnes i nyere teologisk etikk som bruker et allment erfaringsbegrep som hovedbegrunnelse for etiske standpunkter (jf. for eksempel J.-O. Henriksen, MF).

Begge ytterpunkter får dersom de gjennomføres konsekvent svært uheldige utslag for for eksempel frelsesforståelse, religionsteologi og muligheten for å drive kristen apologetikk.

Dersom den naturlige åpenbaring mister all betydning, fører det fort til at frelsen forstås i rent deterministisk retning (det vil si at Gud utvelger til frelse og fortapelse – that's it), at all religion er tvers igjennom satanisk eller at kristen apologetikk egentlig blir prinsipielt umulig, fordi det ikke finnes noen som helst form for allmenn begrunnelse for sannheten i kristen tro.

Dersom den naturlige åpenbaring helt overstyrer den spesielle, blir resultatet gjerne at frelsen ikke forstås som en gave, men bare en etisk forbedring av oss selv basert på den hjelpen Jesus kan gi oss, og at alle religioner er omtrent like gode veier til Gud; mens apologetikken egentlig ikke har noe å forsvare, fordi innholdet i troen ikke er noe annet enn en høyere versjon av det vi allerede vet.

Ytterpunktene kan også gjenfinnes i debatter om forholdet mellom tro og fornuft: fra den ene side kan det hevdes at det er en total motsetning mellom tro og fornuft, mens man på den andre kanten hevder at de går i hop helt sømmeløst og uten justering på noen av sidene.

I Bibelen er det klart at den spesielle åpenbaring både går ut over det vi som mennesker kan vite allerede, og at den samtidig knytter an til og tar opp i seg innsikter fra den naturlige åpenbaring på en måte som gjør at den ikke kan fornektes eller avvises.

Det første kan vi for eksempel se i 1 Kor 2,9f, der Paulus taler om evangeliet som «det som ikke kom opp i noe menneskehjerte», men snarere er gitt av Gud i Kristus, herlighetens Herre som ble korsfestet.

Det andre kan vi se i Paulus' tilknytning til hedenske tanker om Gud i Areopagos-talen i Apg 17, eller i hans appell til fornuften eller menneskelig dømmekraft (1 Kor 10,15; Fil 1,9f; 4,8) og loven skrevet i menneskenes hjerter (Rom 2,14f).

Det er altså en sammenheng eller kontinuitet mellom naturlig og spesiell åpenbaring, samtidig som det også er et element av brudd, eller rettere: nyhet eller overraskelse.

At dette ikke er et erkjennelsesteoretisk problem for kristen tro, kan vises ved at overraskelsesmomentet ofte inngår i all kunnskapstilegnelse.

Hvor ofte har vi ikke sagt: «Aha, det er slik det henger sammen!» Også er den nye innsikten noe som på samme tid følger av det vi allerede visste, men likevel er noe nytt, akkurat som en overraskende men opplagt slutt på en film eller et teaterstykke.

Eller som barnet, som vokser opp og blir helt lik seg selv og gjenspeiler både foreldre og søsken, men likevel uten at vi kunne plotte babyen inn i PC'en og få fireåringen ferdig forutsett ut i motsatt ende.

Dette er et viktig element i Guds åpenbaring, for Gud er alltid seg selv lik som verdens skaper og frelser, selv om han aldri slutter å overraske. Både i skapelse og frelse er han i sin kjærlighet full av nåde og godhet som møter oss på stadig nye måter.

Det tydeligste eksemplet på det i Bibelen er nok Jesu oppstandelse. På tross av hans tydelige forutsigelser, var det ingen som skjønte hva som skulle skje på forhånd.

Samtidig ble det hele fullstendig opplagt og fornuftig for dem i oppfyllelsens lys («da han var stått opp fra de døde...», Joh 2,22).

Dette ser vi for eksempel i Peters tale på pinsedagen: «Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast!» (Apg 2,24) Dette er nå fullstendig opplagt, fornuftig og naturlig for den samme mannen som tidligere satt skjelvende og redd bak lukkede dører i Jerusalem. Slik er oppstandelsen «påskemorgenens uunngåelige overraskelse» ( the inevitable surprise of Easter morning ; Junius C. Johnson).

På samme måte kan vi tenke om den spesielle åpenbaringen generelt. Hvordan kunne Gud i sin kjærlighet egentlig gjøre noe annet enn å gi oss Kristus og alle ting med ham? (jf. Rom 8,32)

Samtidig var det ingen av oss som forutsa denne overstrømmende rike nåden, eller hvilken form den skulle ta. Det er bare å se frem til den nye himmel og den nye jord, som garantert kommer til å overgå alle våre beste forventninger, og kanskje overraske oss på både den ene og andre måten! Når Jesu oppstandelse, førstegrøden (1 Kor 15,20), var så herlig, hvor flott skal ikke hele høsten da bli? Men allerede nå lever vi i «livets nyhet» (Rom 6,4).

Tro og fornuft, eller filosofi og teologi, er derfor ikke totale motsetninger. I alle fall ikke dersom man er litt presis med begrepene.

Like selvsagt som at fornuften og den menneskelige dømmekraften er preget av synden, er det at alle kristne standpunkter også fremkommer og hevdes ved bruk av disse.

Det store spørsmålet er altså ikke om noe er fornuft eller tro, men hvilken fornuft vi snakker om. Det finnes en kristen fornuft, og denne har en naturlig sammenheng med allmenn fornuft.

På samme måte har teologien et åpent, men også kritisk forhold til filosofien. Den er et nødvendig redskap og en samtalepartner for teologiens fremstilling av troen, slik all menneskelig kunnskap potensielt er. Dersom vi tror på én Gud som både har skapt og vil frelse alt synlig og usynlig, én Gud for alle folk, tider og steder, kan det i grunnen ikke være annerledes. Da må kristen tro kunne hevdes som sann for alt og alle.

Kristen tro er altså overraskende naturlig.

* Sterke meninger: Se hvilke saker som engasjerer - delta i debatten!

 

kronikk,teologi,kristen,gunnar innerdal,gud,jan-olav henriksen,filosofi,fornuft,naturvitenskap,tro,åpenbaring