Det strammer seg til

Terrorangrepene i Paris og København har ikke styrket ytringsfriheten, snarere tvert imot, de har gjort det vanskeligere å føre en saklig debatt om terrorens opphav.

Denne kronikken stod på trykk i avisen Dagen 23. mars 2015.

Det er to forutsetninger som er avgjørende for at den offentlige samtalen skal kunne være fri når man er i en konflikt.

For det første er det muligheten til å generalisere, og deretter retten til å avvise påstanden om at det er en sammenheng mellom kritiske ytringer og den handlingen til den som blir kritisert:

Vi kjempet mot nazistene under Andre verdenskrig, og kommunistene var våre motstandere under Den kalde krigen. Og hverken nazister eller kommunister handlet på grunn av våre ytringer.

I europeisk historie har det vært vanlig å hevde at det er en sammenheng mellom det mennesket tror på og hva det blir. Den antikke forfatteren Minucius Felix skrev i år 200 blant annet: «Man kan ikke erkjenne menneskets vesen før man omhyggelig har undersøkt guddommens vesen.»

I nyere tid har den kjente sveitsiske teologen Emil Brunner sagt: «For hver kultur, for hver historisk epoke, gjelder setningen: Si meg hvilken Gud du har, og jeg vil si deg hvordan det står til med din menneskelighet.»

Både Felix og Brunner mente at det er mulig å utlede noen menneskelige egenskaper utfra menneskets gudsbilde.

I dag er det kontroversielt å hevde det samme, det kalles essensialisering, og er det nærmeste vi kommer moderne kjetteri. At Jesus Kristus selv sa at på frukten skal treet kjennes, er en utfordring for dagens kristne, politikere inkludert, men Jesu Kristi lære er blitt stuet bort på det ideologiske roteloftet, den gjelder ikke lenger.

I vår tid handler det om å umuliggjøre kritikk av islam, og det er en tydelig strategi vi ser konturene av.

Først av alt har det vært viktig å avvise tanken om sammenheng mellom liv og lære. Vi lever i en individualistisk tidsalder der enkeltindividet skal dømmes på grunnlag av sine gjerninger, troen i seg selv blir sett på som irrelevant, og ideen om at enkeltindivider med samme tro kan danne grupper med samme tro og preferanser avvises.

Avvisningen av troen på en forbindelse mellom tro og handling, har gått så langt at det nå blir definert som rasisme. Men før det kunne brukes i politisk sammenheng, måtte man ha en faglig forankring, og den kom med forskerne Cora Alexa Døving og Sindre Bangstads nylig utgitte bok «Hva er rasisme?».

Her hevder de at et viktig kjennetegn ved alle definisjoner av rasisme er essensialisering. Det andre kjennetegnet er forestillingen om at de egenskapene man essensialiserer gjør gruppen farlig eller mindreverdig.

Ifølge Døving og Bangstad er det tre prosesser som må inngå for at vi skal snakke om rasisme: Å dele inn en befolkning i ulike kategorier, der noen gis essensielle trekk. Å redusere et individs identitet til de gitte negative karaktertrekkene for en kategori. Å bruke de negative karaktertrekkene som argument for underordning og diskriminering.

Historisk sett er det ikke vanskelig å finne religiøse retninger eller politiske ideologier som har de kjennetegnene Bangstad og Døving skisserer. Både nazismen, fascismen og kommunismen opererte ut fra disse holdningene, men ingen har blitt kalt rasister fordi de har hevdet at nazister, fascister eller kommunister er forutsigbare i sin atferd, at vi essensialiserer i vår holdning til dem.

Men islam har fått en egen status, og Døving og Bangstad hevder det er godt dokumentert at det finnes en rasistisk ideologi rettet mot muslimer, og som man kan betegne som islamofobi. En slik ideologi må etter deres oppfatning omfatte uriktige, eller sterkt overdrevne negative forestillinger om muslimer, essensialisering og konspirasjonstenkning.

Dette så vi nylig i saken mellom leder av Sian, Arne Tumyr, og imam Akmal Ali. Kristiansand tingrett brukte Bangstad og Døvings forståelse av begrepet rasisme, og mente at Arne Tumyr kom med rasistiske utsagn da han blant annet hevdet at islam var en kreftsvulst i samfunnet.

Anklagene om rasisme er alvorlige, men det avgjørende for offentlig debatt, er påstandene om årsaken til muslimers radikalisering og deres valg av voldelige metoder.

Uten særlig diskusjon, har det blitt stuerent å hevde at kritikk av islam radikaliserer unge muslimer. Skribenten Shoaib Sultan var klar på dette i en kronikk i Klassekampen 17. februar. Her skrev han blant annet:

«Det nytter heller ikke med debatter som skal avklare hvorvidt muslimene kan lyve til ikke-muslimer, eller utgjør en femtekolonne, som mange islamhatere påstår. Alle disse temaer, og flere til, skjules bak formuleringer som at man bare stiller spørsmål, eller at man ønsker en åpen og ærlig debatt. Men vi kan ikke bekjempe radikalisering når det er helt lovlig å radikalisere.»

Sultans kronikk ble publisert på Miljøpartiet De Grønnes nettsider 18. februar. Les den her.

Det var nettopp det siste KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, henviste til da hun til NRK 19. februar hevdet at det var Frps retorikk overfor muslimsk ungdom som radikaliserte dem.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå hva de ovennevnte påstandene kan føre til. Vi har allerede en straffelov paragraf 135a som kriminaliserer såkalte hatefulle ytringer, og når ledende politikere hevder at de samme hatefulle ytringene er årsaken til muslimers radikalisering, er vi inne i en forståelse av årsakssammenhenger som får store konsekvenser.

Det som vil skje, er at ved neste terrorangrep begått av muslimer (ja, det vil komme), vil man ikke lete i muslimers tro, men etter kritikere av islam. Når man i fullt alvor mener at det er den forutgående kritikken som er årsaken til terroren, vil terroren i seg selv bevise påstanden, og man står i den absurde situasjonen at det ikke er terroristene som er problemet, men de som hevder at det er en sammenheng mellom terroristenes tro og deres handlinger.

Terrorangrepene i Paris og København har ikke styrket ytringsfriheten, snarere tvert imot, de har gjort det vanskeligere å føre en saklig debatt om terrorens opphav. Trusselen om rasisme og hatefulle ytringer og påstanden om radikaliserings opphav fritar muslimer for ansvar for troens konsekvens.

Hva jødene har gjort, som gjør at de fortjener å bli drept i ­Paris og København er vanskelig å vite, men ifølge Dagrun Eriksen og Shoaib Sultan må det være noe.

Om KrF vet hva de gjør når de allierer seg med dem som vil kriminalisere kritikk av jødenes drapsmenn, er vanskelig å vite. For ytringsfriheten har det imidlertid store konsekvenser.

Det strammer seg til for dem som er uenige med den kompakte majoriteten.

Les også Shoaib Sultans sterke reaksjon - og svar på denne kronikken: Du skal ikke lyve