Abrahams etterkommere og Abrahams barn
Stor kjærlighet fører til stor sorg fordi jødene – liksom den Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem og mange med dem – tolker Abraham -løftene etnosentrisk.
I en rekke kommentarer og innlegg i Dagen understrekes stadig den påstand som Dag Øyvind Juliussen formulerer slik:
«Guds pakt med Abraham og det jødiske folk står fortsatt ved lag» (fredag 19.6 2015).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Noe annet kalles erstatningsteologi, som har resultert i jødehat og grusomheter mot det jødiske folk opp gjennom tidene. Dette er for det første så unyansert at det ikke kan bli stående uimotsagt. Dernest er det ovenfornevnte sitatet ren vranglære, hvis vi går ut fra det som Det nye testamente lærer.
For å ta det siste først. Det vi bør være enige om er at Bibelen, både GT og NT må leses kristosentrisk, altså med Jesus som utgangspunkt og sentrum, og det han selv og apostlene lærte må være basis for vår forståelse av disse ting.
Hva sier så de? Jesus knytter Abraham-løftene til sin egen person og sier at dersom de ikke tar imot ham har de ikke Abraham til far, men djevelen til far (Joh. 8, 37-44).
Hans tale er så klar at den er helt ubehagelig å lese for noen hver!
Paulus viderefører dette i sin prinsipielle utlegning av jødene og Israels forhold til det kristne budskap. Han skriver:
«For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn» (Rom 9,6-7).
Han siterer videre Jesaja som gammeltestamentlig skriftbevis:
«Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst» (Rom 9,27).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Galaterbrevet går han så langt at han kaller den gamle pakt som jødene holder seg til – nemlig Sinaipakten – for pakten til slavekvinnen Hagars barn. Men Abraham-pakten representerer deres pakt som tror på Jesus Kristus. Dette skriver han for å understreke den enorme forskjell mellom de som er født «etter naturens orden» og de som er løftets barn, født ved Ånden (Gal. 4,22-31).
Hvordan i all verden kan man da mene at Abraham-pakten gjelder jøder som ikke har tatt imot Jesus?
Innebærer dette jødehat og antisemittisme?
Både Jesus og Paulus uttrykker en stor fortvilelse over de jøder som ikke vil ta imot Jesus og hans frelse.
I Rom. 9,2ff. gir Paulus uttrykk for en stor sorg i hjertet som plager ham uavbrutt fordi jødene ikke har skjønt meningen med Guds frelsesplan. Om Jesus vet vi at han gråt over Jerusalem fordi de ikke ville komme til ham.
Stor kjærlighet fører til stor sorg fordi jødene – liksom den Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem og mange med dem – tolker Abraham-løftene etnosentrisk.
Vi er ikke kalt til å holde fast ved den jødiske misforståelse, men å kalle til omvendelse fra en løgn som vil fører til fortapelse. Elsker vi jødene, forteller vi dem sannheten før det er for sent!
Dersom vi vil vise jødene vår kjærlighet og omsorg må vi derfor forkynne dette budskapet:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt» (Rom. 9,8).
Vi hjelper heller ikke jødene ved å gi dem inntrykk av at Israel er det store være eller ikke være. Gud har latt dem få tilbake sitt land og har en plan med sitt folk, og denne er klar. De skal bli Messias-troende og frelst i nytestamentlig forstand slik profetene forutsa:
«Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort gudløsheten fra Jakob. Dette er min pakt med dem, når jeg tar bort syndene deres» (Jesaja og Jeremia sitert i Rom. 11,26-27).
Gud har ikke glemt sitt folk, han elsker dem med en evig kjærlighet, men de er nå avhugne grener som trenger å innpodes på det treet der de opprinnelig hørte hjemme. På grunn av evangeliet er de nemlig blitt Guds fiender (Rom 11,28). Jeg anbefaler enhver å lese Rom. 11 i sin helhet, og ikke bare plukke ut enkelte vers.
Så blir spørsmålet: Er den form for «erstatningsteologi» som er skissert overfor – altså den som Jesus og Paulus, samt Hebreerbrevet mm. gjør seg til talsmenn for – jødefiendtlig og antisemittisk?
Jesu understrekning av at skriftene – altså Det gamle testamente – vitner om ham (Joh.5,39), og utsagnet at «for i ham har alle Guds løfter fått sitt ja» (2. Kor 1,20) fordrer en nylesing av Det gamle testamente som ikke harmonerer med den jødiske forståelse.
Men er det ikke mulig å holde fast ved dette uten å være jødefiendtlig og antisemittisk? Går det virkelig ikke an ha to tanker i hodet på samme tid?
At kirkefedre eller Luther eller kristne opp gjennom tidene har hatt et helt galt syn på jødene, fordrer vel ikke at vi skal la jødenes tolkning av sin egen historie ha førsterett?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Å oppmuntre jøder og kristne til å lese Bibelen partikularistisk heller enn universalistisk, og israelistisk heller enn kristologisk er ikke rett på noen måte, om man aldri så mye vil verne om Israels rett til sitt land mot dets fiender.
Ingen steder verken i Det gamle eller Det nye testamente lærer vi at Abrahams etterkommere kan tro og leve slik de vil uten at det får fatale konsekvenser for deres gudsforhold.
Og ingen av de irettesettelsene som jødene får gjennom profetiske advarsler i GT eller forkynnelse til omvendelse i Det nye testamente har noe med antisemittisme og jødehat å gjøre, de springer ut av en dyp kjærlighet til et folk som skal reddes ut av sine egne vrangforestillinger.
Det må også vi tørre å si dersom vi skal være sannheten tro i kjærlighet.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
