Fra «arbeidslinje» til «familielinje»

For dagens KrF er det ikke noe alternativ å bli en aktivistbevegelse for enkeltsaker.

Hotel Bristol i Oslo var åstedet for de få i det sentrale KrF-apparatet som var fysisk samlet i forbindelse med partiets landsmøte. Så godt som alle de 179 delegatene var med digitalt. Når samtlige skulle avmutes en om gangen for å svare «ja» under oppropet, forstår alle som har vært på digitale møter det siste drøye året at dette tok sin tid.

Det er vanskelig å fastslå hvordan det digitale formatet påvirker den konkrete utformingen av politikken. Men det spiller inn. Samtalene i pausene, eller fraksjoneringen, som statsminister Erna Solberg muntert kalte det i sin hilsen til landsmøtet, blir annerledes.

Man får ikke på samme måte inntrykk av hvem som er fornøyd og hvem som ikke er det, hvem som blir provosert og hvem som provoserer. Mens et landsmøte eller en generalforsamling til vanlig fungerer som en realitetsorientering, blir det hele mer regissert når det foregår digitalt.

Av konkrete politiske utfall vil landsmøtet blant annet bli husket for vedtak om makspris på kr 7.000 per familie for utgifter til SFO og barnehage. Landsmøtet gikk også inn for en ekstra ferieuke til foreldre med barn opp til 10 år, og de vil vrake dagens tredeling av foreldrepermisjon ved fødsel.

I sin tale til landsmøtet sa partileder Kjell Ingolf Ropstad at «De lave fødselstallene de siste åra har til og med fått steinharde «arbeidslinjeparti» til å diskutere familiepolitikk.»

Dette er et saksfelt KrF ønsker å satse på, hvor de har hatt suksess før, og hvor partiets tilnærming til politikk blir synlig. Familien er en ideologisk grunncelle i KrFs politiske virkelighetsforståelse, ikke ulikt hvordan klasse har vært en grunnstein i det politiske byggverket for partiet på venstresiden.

Parlamentarisk leder Hans Fr. Grøvan sa i sitt innlegg like etter Ropstads tale at staten ikke er det mest avgjørende i samfunnet, men de fellesskapene som finnes både i den private og i den frivillige sfæren.

Det sier noe viktig om tilnærmingen til politikk. Eller som Marie Ljones Brekke fra Stavanger sa det om familiepolitikken i debatten om det nye partiprogrammet fredag: «Vi vil styrke, ikke styre.»

Men hvilke spørsmål skal KrF svare på? Hvem skal partiet lage politikk for? Debatten etter partilederens tale var, som slike debatter gjerne er, preget av politisk engasjement på en lang rekke områder.

Fra heimevernet til ruspolitikk, fornybar energi, trosfrihet, omsorgsordninger ved fødsel, eldreomsorg og abort. Engasjerte politikere vil som regel ønske å hjelpe mennesker med virkelige problemer, og de vil gjerne bruke kreftene sine der de kan utrette noe.

Da møter man på noen vanskelige valg når man også har etiske ståsteder som skiller seg klart fra majoriteten. Hvor mye krefter skal man bruke på å markere seg, mål opp mot å bruke tid og ressurser der man ser realistiske muligheter for gjennomslag? Her er det ikke alltid lett å vurdere hva som er modig og hva som er feigt.

Et av de sterkeste innleggene i debatten etter partilederens tale var det KrFU-leder Edel-Marie Haukland som holdt. Hun snakket ikke om familiepolitikk eller abort, men om 22. juli. Hun erkjente at også hun selv kjente på berøringsangst i møte med denne tematikken, men tok til orde for å tvinge denne berøringsangsten bort.

Om knappe to måneder er det 10 år siden terrorhandlingene, og i anledning det sjeldne besøket i hovedstaden tok jeg en tur bort i Akersgata for å se. Alle som beveger seg der kan registrere at regjeringskvartalet fortsatt bærer tydelig preg av det som skjedde 22. juli 2011.

Det er vanskelig å måle hvor sterkt bevisstheten om terroren den gangen preger oss. Men kanskje særlig for dem som var unge den gangen, kan hendelsene oppleves særlig skjellsettende ved at de inntreffer på et tidspunkt i livet hvor samfunnsforståelsen er i fred med å bli etablert.

KrF er åpenbart ikke alene om å ville snakke om dette. På den annen side svikter man noe av rollen som politikere hvis man ikke uttaler seg om det som har preget og fortsatt preger vår samtid både dypt og smertelig.

For dagens KrF er det ikke noe alternativ å bli en aktivistbevegelse for enkeltsaker. Ønsket om å være et folkeparti som har en politikk for alle aktuelle samfunnsområder sitter dypt i, selv om oppslutningen er langt under det man foretrekker. Så fremfor å bli ensporet bærer både partilederens tale og debattene etterpå tydelig preg av at man ønsker å styrke troverdigheten på flere politikkområder.

På kort sikt kunne det kanskje virke forlokkende å mobilisere maksimalt på abortsaken, for eksempel. Men skal KrF forbli en faktor å regne med i norsk politikk, må man treffe bredere. For det betyr noe hvem som snakker. Under finanskrisen var det gunstig å ha sindige og erfarne Sigbjørn Johnsen som finansminister. Folk stolte på det han sa, selv om det ikke alltid var hyggelig å høre.

En annen politiker i hans sted kunne ha sagt det samme, men likevel møtt mer motstand. I det siste har Senterpartiets Jenny Klinge skrevet ting om kjønn som de færreste KrF-ere hadde våget å si. Det blir tatt imot på en annen måte.

Slik er det også når KrF-ere snakker om abort. Selv relativt moderate utsagn blir forstått mot et bakteppe hvor man vet at KrF aldri har vært for ordningen med selvbestemt abort. Samtidig kan man ikke tie når man står overfor den situasjonen som flere av vårens øvrige politiske landsmøter har skapt.

Den riktige balansen kan man ikke finne ved å lese tykke bøker. Man må søke all tilgjengelig kunnskap, men så må man mobilisere all den klokskap og kløkt man kan finne. Også slik er politikken et bilde på menneskenes liv.