Men trumpismen var ikke død

Donald Trump tapte duellen om presidentvervet. Men i kampen om det republikanske partiets sjel er han fortsatt favoritt.

Nei, det er verken alternative fakta eller fake news: Donald Trump tapte presidentvalget 2020 med klar margin. Det dreier seg om over fire millioner færre stemmer og et betydelig mindre antallet valgmenn enn det motstanderen Joe Biden fikk. Ingenting kan endre på det, uavhengig av hvor mange ganger det telles og mengden innsamlede dollar som brukes på rettssaker.

Her kan du høre kommentaren lest inn som podkast:

Disse tallene viser imidlertid noe annet også. Og det er at Donald Trump etter nesten alle andre kriterier har gjort et hysterisk godt valg. Trump viste en ekstrem mobiliseringsevne og klarte å få nesten 72 millioner amerikanere til å stemme på ham. Det er et mye bedre tall enn forrige gang og faktisk mer enn noen annen sittende president i USA har klart.

Det er bare et stort problem med Trumps evne til å fyre opp velgerne. Han har samme effekt på den andre siden også. Og denne gangen hadde Trumps kandidatur faktisk en enda kraftigere virkning blant demokratene enn hos egne velgere.

Joe Biden vant det som egentlig ble en eneste stor amerikansk folkeavstemning om Donald Trump. Den kraftige anti-trump-stemningen førte Biden opp i et stemmetall på hele 76 millioner, det beste resultatet i USAs historie med overlegen margin.

Enkelte moderate republikanerne var tidlig ute med å gratulerer Biden. Ikke overraskende var tidligere presidentkandidat Mitt Romney en av de første. Som vi husker var han var han eneste republikaner i Senatet som stemte sammen med demokratene i riksrettssaken mot Trump etter presidentens forsøk på å presse Ukrainas president til å komme opp med kompromitterende informasjon om Bidens sønn.

Det var heller ingen sensasjon at den tidligere republikanske presidenten George W. Bush ringte Biden og ønsket ham lykke til. Bush har latt det skinne igjennom at han ikke stemte på Trump verken i 2016 eller 2020.

Likevel, det sterkeste inntrykket på republikansk side nå er alle de som støtter Trumps historiefortelling om at han fortsatt kan vinne eller at han egentlig allerede har vunnet. Blant dem er også ledende republikanere som visepresident Mike Pence og de viktige senatorene Mitch McConnell, Lindsey Graham og Ted Cruz.

Texas-senator Ted Cruz er for øvrig et godt eksempel på hvordan det republikanske partiet har blitt formet i Donald Trumps bilde. For hvis vi spoler drøyt fire år tilbake i tid var Cruz en av Trumps argeste motstandere i partiet.

Nominasjonskampen i 2016 var et eneste langt gjørmebad av forulempninger, skjellord og beskyldninger mellom de to. Trump kalte konsekvent Cruz for Lying Ted og mobbet senatoren for å ikke ha en like vakker kone som ham selv.

Cruz på sin side omtalte Trump som en «patologisk løgner», «narsissist» og en person med et så ustabilt temperament at han en dag kunne våkne opp og bestemme seg for «å atombombe Danmark». Da det republikanske partiet nominert Trump som presidentkandidat på landsmøtet det året, nektet Cruz fortsatt å gi ham sin støtte.

Men det var før og ikke nå. I dag er Cruz en lojal supporter av Trumps presidentskap og backer altså opp hans påstander om at valget ikke er tapt.

De topp-republikanerne som støtter Trumps udokumenterte påstander om valgjuks og et rigget system er smarte, høyt utdannede mennesker. Cruz er for eksempel selv en respektert jurist og har blant annet tjenestegjort som statsadvokat i Texas.

De vet innerst inne at Trump ikke kommer noen vei med disse anklagene. Men problemet deres er følgende: Det grepet Trump nå har på partiet er så sterkt og antallet stemmer han har fått så høyt at de rett og slett ikke tør utfordre ham. De frykter at et slikt standpunkt bare vil slå tilbake på dem selv. Resultat av å ikke støtte det som fortsatt er partiets sterke mann kan bli lavere oppslutning, dårligere kampanjebidrag og illsinte Twitter-meldinger fra Trump.

Foreløpig er det vanskelig å få øye på den maktkampen mange spådde ville komme idet republikanske partiet dersom Trump tapte presidentvalget. Trumpismen, systematisk polarisering som politisk ide, har rett og slett vist seg å være for effektiv. Det er mye som tyder på at Trump faktisk snarere har styrket enn svekket sin posisjon gjennom dette valget.

Presidentens handlingsmønster nå synes å peke i en klar retning: Han vil fortsatt bruke det republikanske partiet som maktbase og han forbereder et comeback i Det hvite hus for seg selv eller en annen i sin familie. I en slik plan kan påstandene om et «stjålet valg» vise seg å bli svært nyttige.

Trump ønsker å selge inn en historie om at det er makteliten i sumpen Washington D.C., løgnmediene, det korrupte Wall Street, de altfor innflytelsesrike teknologiselskapene og ekstremistene på venstresiden som har robbet ham for en rettmessig seier. Men likevel gir han altså ikke opp kampen om å gjøre Amerika storslagent igjen. Som en slags politikkens superhelt bretter han i stedet opp ermene, krummer ryggen og starter umiddelbart på den lange valgkampen frem mot neste presidentvalg i 2024.

Det er slett ikke utenkelig at Trump stiller igjen dersom helsen holder. I 2024 vil Donald Trump være 78 år gammel. Det er samme alder som Joe Biden når han går inn i sitt presidentembete om syv uker, men likevel to år mer enn forventet levealder for amerikanske menn.

Etter fire år med Det hvite hus som enda en Trump-bygning har Trump-navnet blitt en ekstremt sterk merkevare. Ikke bare forretningsmessig, men nå også politisk.

Det slår selvfølgelig positivt ut også for resten av Trump-klanen og deres eventuelle fremtid i politikken. To av hans sønner, Donald Jr. og Eric, synes å ha politiske ambisjoner. Det er det mulig datteren Ivanka også har. Og kanskje til og med svigersønnen Jared Kushner, som faktisk har hatt en viss suksess med sitt fredsinitiativ mellom Israel og de arabiske landene.

Den som hadde trodd at Trump etter valgnederlaget skulle synke ned i obskuritet og bli en gårsdagens mann, gledet seg sannsynligvis altfor tidlig. Ryktet om trumpismen død er sterkt overdrevet.