KIRKEN: I den nyeste episoden
...
KIRKEN: I den nyeste episoden av podkasten Tore og Tarjei forteller utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (bildet) om hvordan en statsråd han møtte i Kongo sa at hvis du ikke forstår kirken, har du i grunnen ikke noe særlig der å gjøre. Så innvevd er kirken i samfunnet. Slik har det også vært i Norge, men mer før enn nå, skriver Tarjei Gilje. 
 Foto: Sondre Olsen
Kommentar
Mellom Salem og Kongo
Del
Dag-Inge Ulstein er særlig opptatt av å rette innsatsen inn mot sårbare grupper, dem det er vanskeligst å nå. Det kan høres ut som et slags ekko av Misjonssambandets erklærte strategi.

I årene mellom 2000 og 2010 var Salem misjonskirke i perioder det mest populære kristne fellesskapet for studenter i Bergen. En av de sentrale lederne, som også dirigerte et kor med nærmere 150 sangere, var sunnmøringen Dag-Inge Ulstein.

I forrige uke hadde kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg den samme Ulstein på besøk i podkasten. Opptaket fant sted i lokalene til Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag i Bergen.

Like før han traff oss, hadde utviklingsministeren møtt det felleskristne nettverket av ungdomsledere i byen. 10-15 år tilbake i tid satt både Ulstein og jeg og mange andre i det samme rommet, da mens vi begge var ungdomsledere.

Tore Hjalmar Sævik minnes på sin side at han som gitarist var med og spilte i Salem mens Ulstein sang. Vi har ikke hatt privat kontakt, men har altså hatt en del felles referansepunkter. Siden gjorde Ulstein først lynkarriere i bergenspolitikken, for så å bli i med i landets regjering.

I dagens avis har statsråden et leserinnlegg hvor han hyller frivillig sektor. Det var også tema både i samtalen med ungdomslederne og i podkasten. Han omtaler det å være ungdomsleder i en kristen forsamling som mer oppslukende enn det meste annet, og uttrykker enorm respekt for dem som engasjerer seg, ikke minst de som gjør det frivillig, i både kirker og menigheter og andre sammenhenger.

Selv skiftet han beite da han ble invitert inn i politikken. Med tiden har han også gjort pinsevenn av seg, i hvert fall når det gjelder menighetstilhørighet. Men Ulstein har hele tiden vært opptatt av å kunne være seg selv, også med det kristne engasjementet intakt, på den politiske arenaen.

Og han forteller om hvordan en statsråd han møtte i Kongo sa at hvis du ikke forstår kirken, har du i grunnen ikke noe særlig der å gjøre. Så innvevd er kirken i samfunnet. Slik har det også vært i Norge, men mer før enn nå.

Ulstein var over 30 år da han entret politikken. Til å begynne med hadde han arbeidsoppgaver knyttet til sosialfeltet, med vekt på både rusavhengige og integrering, ikke minst i forbindelse med flyktningsituasjonen.

Siden var han også sentral i det politiske forarbeidet som lå til grunn for rehabiliteringen av Nygårdsparken i Bergen. Med det bøtet han på noe som hadde vært et sår i byen i flere tiår, både i den forstand at et vakkert parkområde ikke var i sin beste stand, og ved at man her hadde en åpen russcene med mange ulykkelige menneskeskjebner.

Ulsteins drøm, forteller han, var å se de rusavhengige tilbake i den rehabiliterte parken med sine familier. Og det finnes noen slike historier, forteller han. Selv om dette slett ikke gjelder alle som pleide å ferdes i parken før.

Fra denne perioden minnes Ulstein også hvordan han en dag byttet jobb med en Megafon-selger. Megafon er den bergenske varianten av magasinet som i hovedstaden er kjent som =Oslo. Formålet har vært å gi vanskeligstilte mennesker verdighet gjennom hederlig arbeid. Ulstein kledde seg i joggebukse og stilte seg opp.

Ikke alle la merke til hvem den nye selgeren var. Det gjorde inntrykk å merke hvordan folk han kjente godt ikke møtte blikket hans, men gikk omveier rundt ham. Samtidig merket han også hvordan selgeren som fikk ha Ulsteins jobb for en dag, fylte rommene han fikk og hadde mye å bidra med i politiske møter.

Det ligger mye viktig læring i disse observasjonene. Og kanskje er en av Ulsteins viktigste egenskaper evnen til å se nettopp dette.

Nå er Ulstein del av det store maskineriet som holder det politiske Norge gående. Han har statsrådens privilegier, men også statsrådens ansvar. For et par uker siden hadde et av de fire barna besøk av et par kompiser fra barneskolen mens far i huset laget spagetti og kjøttdeig. Mor i huset var ikke kommet hjem fra jobb, så det ble ikke fisk den dagen. Mens barna lekte og far stod over grytene ringte sjefen i Verdens helseorganisasjon. Hva gjør man da? Slike hverdagsdilemmaer blir det noen av.

Men takket være det han kaller nærmest intravenøs tilførsel av kunnskap fra et svært kompetent embetsverk blir den politiske hverdagen levelig. Og når forskningsstiftelsen FAFOs undersøkelse fra i vår viste solid oppslutning om Norges humanitære innsats, og mange mente at denne burde trappes opp også midt i pandemien, da øyner statsråden håp.

Særlig er han opptatt av å rette innsatsen inn mot sårbare grupper, dem det er vanskeligst å nå. Det kan forsåvidt høres ut som et slags ekko av Misjonssambandets erklærte strategi om å nå de minst nådde.

Ulstein var egentlig på vei ut av politikken da statsministeren ringte og kalte ham til kongens bord. Nå har han sagt ja til stortingsnominasjon, så da er antakelig løpet lagt for noen år fremover. Og kanskje er ikke veien fra møtet med ungdomslederne i bergensmenighetene til den storpolitiske arenaen fullt så lang som den kan virke.

Jeg er i hvert fall ganske sikker på at ungdomslederne som møtte utviklingsministeren på Lagshuset i forrige uke, de møtte en de har god grunn til å la seg inspirere av.

tarjei gilje,salem,salem misjonskirke