Bjarte Ystebø er redaktør i No
...
Bjarte Ystebø er redaktør i Norge Idag. Foto: Bjørn Olav Hammerstad
Kommentar
Norge Idags kritiske journalistikk
Del
Jeg kan knapt huske noe eksempel på at Norge Idag har skrevet en eneste kritisk artikkel om miljøer avisen i utgangspunktet stiller seg sympatisk overfor. 

I Norge Idag nummer 35 kommenterer Bjarte Ystebø den kristne dagspressens omtale av Jenny og David Hasseløys avgang som ledere i Hillsong . Ystebø har rett i at journalistikken ikke bør fungere som ryktespreder eller intrigemaker. Utover det er det ikke så lett å følge redaktørens resonnementer.

Han lanserer begrepet «bror mot bror-journalistikk». Hva er det egentlig? For å bli i det samme språklige landskapet: Er det ok med bror mot fetter-journalistikk? Bror mot nabo? Bror mot sambygding? Bror mot utlending?

Det kan se ut for at det er selve journalistikken Ystebø har problemer med. For det koster ikke så mye å drive kritisk journalistikk overfor dem man i utgangspunktet ikke liker. Verre er det når det skjer kritikkverdige ting i miljøer vi kjenner eller identifiserer oss med. Og nå snakker jeg ikke spesielt om Hillsong, men om journalistikk generelt.

Journalister foretrekker åpne kilder. Det gjør det lettere for leserne å gjøre seg opp sin egen mening. Men noen ganger må vi benytte oss av anonyme kilder fordi det er den eneste måten å få frem viktige opplysninger på. Anonyme kilder er som regel bedre enn ingen kilder.

Og i mange tilfeller finnes det gode grunner for at folk vegrer seg for å stå frem med navn og bilde. Hvis vi begrenser journalistikken til å forholde seg til dem som står frem, vil konsekvensene ganske sikkert bli flere overgrep og mer maktmisbruk. Den som mener at et slikt scenario er å foretrekke, får ta ansvar for det selv.

Ystebø vet ikke hvem vi har snakket med i omtalen av Hillsong, og han vet ikke hva kildene våre har sagt. Hvis han reagerer på hvordan vi i Dagen behandler våre kristne søsken, kunne han kanskje også tenke litt over hvordan han selv som kristen bidrar til å skape et inntrykk av Dagens medarbeidere som han selv ikke har grunnlag for.

Det kan nok hende at vi noen ganger overeksponerer enkeltsaker. Det kan til og med hende at journalisters moralske indignasjon noen ganger blir så sterk at vi uforvarende ender opp som aktører i saker vi skriver om. Det vet jeg i hvert fall at jeg selv har stått i fare for noen ganger.

Som journalister sitter det dypt i ryggmargen at vi skal stå opp mot urettferdighet og maktmisbruk. Dette er den viktigste grunnen for at vi trenger journalistikk. For makt korrumperer. Også i kristne miljø.

Ystebø skriver at journalistikken skal være gravende og sannhetssøkende. Jeg har lest Norge Idag stort sett hver uke i de drøye 20 årene avisen har kommet ut. Jeg kan knapt huske noe eksempel på at Norge Idag har skrevet en kritisk artikkel om miljøer avisen i utgangspunktet stiller seg sympatisk overfor.

Det er neppe fordi det ikke har skjedd kritikkverdige ting i disse miljøene. Da bør kanskje redaktøren være litt forsiktig med å kritisere andre som etter fattig evne prøver å oppfylle den journalistiske forpliktelsen til å søke sannheten, ikke bare til å skjelne mellom hvem vi heier på og hvem vi ser på som motstandere.

Naturligvis vil vi helst fortelle de glade og inspirerende historiene. Og man skal ikke lese mange utgaver av Dagen for å oppdage at dem er det mange av. Men noen ganger skjer det også kritikkverdige ting som vi må skrive om. Eller mener Ystebø det er bedre å overlate denne delen av det journalistiske oppdraget til sekulære medier?

I Sovjetunionen het partiavisen Pravda. Det russiske ordet for sannhet. I Pravda fikk man den versjonen av virkeligheten som partiet ønsket å formidle.

Det ligger mye makt hos den som holder mikrofonen. Den som bestemmer hvem som får snakke. En sarkastisk fortolkning av Pravda-fenomenet var at man kunne lese denne avisen, for da visste man i hvert fall hvordan ting ikke var. Jeg skal ikke påstå at Norge Idag er en parallell til Pravda.

Men skal det ha noe for seg å drive kristne aviser, må det være fordi leserne våre kan stole på at vi søker sannheten, og at vi formidler til leserne våre de opplysningene vi tror er sanne og som vi mener har allmenn interesse. Også når de rammer oss selv eller de miljøene vi tilhører eller ønsker å representere. En bevegelse som tror at den klarer seg best hvis den dekker over egne feiltrinn, er allerede på vei mot sine egne krampetrekninger.

Det er ikke alt som skal i avisen. Presseetikken hjelper oss til å navigere. Den kristne etikken likeså. Hvis noe skal i avisen, bør det være fordi vi etter en ansvarlig journalistisk vurdering kommer til at det finnes aktverdige grunner for å publisere det. Det skal ikke være fordi vi liker eller misliker dem som blir omtalt. Ellers har vi redusert journalistikken til institusjonalisert hykleri. Det høres ikke særlig kristelig ut.

Tar vi feil, bør vi beklage. Har vi skapt konflikt fremfor å skildre konflikt, bør vi beklage. Har vi begått urett, bør vi beklage. Har vi bedrevet heksejakt, bør vi ta ansvar og beklage det også.

Kanskje har vi noen ganger overvurdert hva vi kan utrette med journalistiske virkemidler. En del saker er for kompliserte til at vi klarer å gi leserne et sakssvarende inntrykk av hva saken dreier seg om. Noen ganger er det vesentlige opplysninger vi av etiske grunner ikke kan formidle, som gjør at det blir for vanskelig å forklare saken på en forståelig måte. Det finnes gode grunner for at pressens etiske kjøreregler heter «vær varsom-plakaten», ikke full fart-plakaten.

Men det finnes mange mennesker som kunne ha hatt mye bedre liv hvis noen tidligere hadde hjulpet dem til å sette ord på sin historie. Det finnes mange mennesker som har blitt ofret på ambisiøse lederes alter i ønsket om å realisere en visjon, religiøs eller politisk.

Det bør være viktigere for oss å ta vare på disse menneskene enn å unngå kritisk omtale av ellers vel ansette ledere.

bjarte ystebø,norge idag,kritisk journalistikk,kommentar,tarjei gilje