Han kan bli Norges første muslimske partileder

Men Abid Rajas tro gjør ham verken til en bedre eller dårligere politiker.

Midt i all usikkerheten rundt Abid Rajas kandidatur som Venstre-leder er det en ting som fremstår som tindrende klart. Det er at Abid Raja veldig gjerne ønsker å bli partileder, nærmest uansett hva han selv sier.

For Rajas reisevirksomhet til Venstre-lag over det ganske land har vært så omfattende at den nesten i seg selv har representert en utfordring for partiets klimapolitikk. Det har vært en enmannsturné gjennomført med åpenbart mål om å påvirke arverekkefølgen i Norges eldste parti.

Og hele kulturministerens entusiastiske kroppsspråk vitner om en som så veldig gjerne vil. Spørsmålet er bare om han får det til.

I skrivende stund er akkurat det fortsatt helt åpent. Men hvis det skulle skje, det som Abid Raja mest av alt ønsker seg, så blir han historisk. Da vil han være den første muslimen som blir leder av et norsk Stortingsparti.

Og det vil faktisk være bare andre gang i norsk historie at en partileder har tilhørt en annen religiøs minoritet enn den norske majoritetsreligionen. Jødiske Jo Benkow, som var formann i Høyre i perioden 1980–1984 er foreløpig det eneste eksemplet vi har på det her i landet.

Abid Rajas muslimske bakgrunn har lenge blitt brukt mot ham i den buskagitasjonen som kontinuerlig foregår i kommentarfelt og på sosiale medier. Spennet i hetsen er stort.

Det dreier seg mye om konspirasjonsteorier av typen: «Raja er den eksemplifiserte taqqiamuslim som jobber som en muldvarp for å skaffe islam en posisjon i maktens korridorer».

Men enkelte går heller ikke av veien for å true Venstre-politikeren på livet og skriver åpent at han «fortjener ei kule midt i panna fra et så nært hold at hele den hårløse brystkassa blir dekket av kruttslam». Begge disse to sitatene er hentet fra kommentarfelt i nettavisen Resett, men det er mye mer å ta av der ute.

Det trenger heller ikke å være så uttalt rasistisk som i disse eksemplene for å utgjøre et problem. For tallene viser nemlig at det eksisterer en utbredt skepsis til muslimer også i den delen av den norske befolkning som ellers tar avstand fra fremmedhat. Spesielt er skepsisen til muslimske toppolitikere stor.

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter presenterte i 2017 en undersøkelse av nordmenns holdninger til jøder og muslimer. Man målte blant annet hvordan det norske folk ville stille seg til å få en muslimsk statsminister.

Påstanden man skulle ta stilling til var: «Det er greit for meg om en muslim ble statsminister i Norge». Kun 30 prosent var positivt innstilt, mens 53 prosent av de spurte svarte benektende på påstanden.

Når det samme spørsmålet ble stilt om en jøde som statsminister, var tallenes tale noe annerledes, men andelen skeptiske var fortsatt stor. 59 prosent mente det var greit, mens 24 prosent var uttalte motstandere av en jødisk statsminister.

Denne utbredte mistilliten til politikere som tilhører religiøse minoriteter er betenkelig. I et fritt samfunn må det et helt grunnleggende prinsipp at den religiøse bakgrunnen ikke skal diskvalifisere noen fra å oppnå politiske verv.

Dette er faktisk noe av det som skiller vestlige demokratier fra muslimske diktaturer. I Iran og flere andre muslimske land er de øverste politiske posisjonene forbeholdt personer med muslimsk trosbekjennelse. Men en sånn type religiøs diskriminering kan vi ikke være bekjent av her i den frie verden.

Den feilen mange gjør, er at de setter likhetstegn mellom religionen islam og dens trosbekjennere. Den muslimske religionen bør og skal kritiseres.

Det er mye å ta av. Voldsforherligelse, kvinneundertrykkelse, antisemittisme, for å nevne noe. Og selv om terroraksjonene i Allahs navn har blitt færre her i Vesten de siste par årene, så er brannen i islams hus slett ikke slukket ennå.

Men høyst forståelig skepsis til religionen islam behøver ikke å bety en uvilje mot muslimer. Det er forskjell på å være kritisk til et trossystem og det å forakte troende mennesker.

De to må skilles fra hverandre. Islamkritikk og muslimhat er helt ulike ting. Den første er livsviktig. Den andre er livsfarlig.

De personene som bekjenner seg til islam må bedømmes ut fra hva de gjør, ikke ut fra den religionen de tilhører. Det gjelder selvfølgelig også politikere.

Mye har skjedd med Abid Raja siden han startet sin karriere i norsk offentlighet som ung talsmann for den konservative moskéen World Islamic Mission tilbake på starten av 2000-tallet.

Han har gått en lang vei dit han er i dag. Nå gjør han faktisk det som langt flere innflytelsesrike norske muslimer burde. Han feier ikke problemene og utfordringene i egne miljøer under teppet.

I stedet er han med på å adressere og konfrontere dem. Sammen med en annen muslimsk toppolitiker, Aps nestleder Hadia Tajik, er Raja i dag blant de som tydeligst påpeker behovet for internrevisjon i de muslimske miljøene.

Vi vet ikke om Abid Raja er riktig person helt på toppen av Venstre (selv om vi er helt sikre på at han ville skapt mest drama og dermed vært best for den politiske journalistikken). Men trosbekjennelsen hans er uansett saken uvedkommende.

Abid Raja er muslim. Det gjør ham verken til en bedre eller dårligere politiker.