ARVEN: Også når vi nå tar ansv
...
ARVEN: Også når vi nå tar ansvar for hverandre ved å holde avstand, viser vi i virkeligheten at vi tilhører hverandre og må ta ansvar for hverandre. Det er i seg selv et tydelig uttrykk ikke bare for symbolene, men for innholdet i den kristne arven vi kan glede oss over her i landet, skriver Tarjei Gilje. Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix
Kommentar
Også vi, når det blir krevet
Del
Vi kan alltids synge med på 17. mai og andre ganger nasjonalsangen blir fremført. Men hvorvidt vi mener alvor med det vi synger, vet vi egentlig ikke før vi befinner oss i en situasjon hvor vi faktisk blir testet.

«Aldri mer 9. april» har vi sagt i mange år. Siden 2011 sier vi også «aldri mer 22. juli. De siste månedene har vi hørt «aldri mer 12. mars», med henvisning til innføringen av de strenge korona-tiltakene. Disse tre datoene representerer hver på sin måte viktige milepæler i vår felles historie, selv om både konsekvensene og forutsetningene er forskjellige.

I går feiret vi en 17. mai vi nok kommer til å huske bedre enn de fleste andre. 17. mai 1940 leste Nordahl Grieg sitt berømte dikt via NRKs radiostasjon i Tromsø, den eneste som fortsatt var fri:

«I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.»

Det er som en oppfyllelse av det kjente Henrik Ibsen-sitatet fra nesten 75 år tidligere: «Evig eies kun det tapte» . Det er først når vi mister noe, at vi forstår hvor verdifullt det var.

I år ble vi fratatt noe mange av oss holder kjært. Men det var ikke ytre fiender som tok det fra oss. Det var heller ikke tyranniske ledere. Det var dypest sett oss selv. Paradokset er nærmest fullkomment. Vi er avhengige av hverandre. Også nå. Men vi kan også være farlige for hverandre. Ikke minst nå.

Da blir forholdet mellom individ og kollektiv, mellom frihet og ansvar utfordret på en måte vi ikke er vant til. Og i grunnen er det jo nettopp dette 17. mai-feiringen handler om. Vi feirer frihet og selvstendighet, men vi feirer ikke egoisme eller ansvarsløshet.

I 2016 feiret kong Harald og dronning Sonja 25 år på tronen. Under festforestillingen i Universitetet i Oslos aula 17. januar det året fremførte koret Reza e i Ragazzi «Ja, vi elsker» med en innlevelse og dirrende kraft som jeg aldri har opplevd maken til. Ikke minst var dette påtakelig mot slutten av det tredje av de versene vi oftest synger av Bjørnstjerne Bjørnsons tekst. «Også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir.» Det hviler et stort alvor over denne strofen.

Vi kan alltids synge med på 17. mai og andre ganger nasjonalsangen blir fremført. Men hvorvidt vi mener alvor med det vi synger, vet vi egentlig ikke før vi befinner oss i en situasjon hvor vi faktisk blir testet. Da blir vi kanskje overrasket over hvem som tenker mest på seg selv og hvem som også tenker på fellesskapet.

Det kan være lett, i fredstid, å si at jeg vil være med og slå leir for landets fred. Men det er når freden blir truet at ordene for alvor kan omgjøres til handling. Hvordan blir freden truet i dag? Det vet ingen av oss sikkert.

Men noe av det spesielle med dagens situasjon, er at trusselen ikke kommer fra Russland, Tyskland eller andre omkringliggende makter. Trusselen er ikke militær. Likevel er stabiliteten i samfunnet truet. Nok en gang kan vi i Norge være takknemlige for at vi ser ut til å slippe lettere unna enn mange andre. Og det er grunn til frimodig å stemme i nasjonalsangens oppfordring til å takke vår store Gud. Men det er ikke like opplagt hvordan vi kan slå leir for landets fred i en slik situasjon.

Det kan være fristende å bli innadvendt. Å tenke på oss selv. Og det er sant at innbyggernes sikkerhet må være det første og viktigste ansvaret for ethvert lands myndigheter. Men nettopp i en tid som denne må vi også spørre hvor ansvaret stopper. Det gjelder ikke minst fra et kristent ståsted.

Det er ikke helt lett å vite hvordan vi i dag skal forstå nasjonalsangens ord om at Gud ville beskytte landet. Teksten ble skrevet på 1800-tallet, nesten 100 år før krigen. Men vi kan være sikre på at Gud ikke er opptatt av å verne den norske befolkningen på andre befolkningers bekostning.

Derfor må vi ikke gjøre nasjonalsangens ord om at Herren har «stille lempet» så vi vant vår rett til et forsvar for en Gud med oss-tankegang overfor andre land. I stedet kunne vi grunne på hvordan et land blir «furet, værbitt», og tenke på de møysommelig oppbygde kvalitetene vi i dag kan takke for ved dette landet. Det handler om å ta ansvar for hverandre, yte og nyte, og å gi av sitt eget for fellesskapets beste.

Torsdag behandlet Stortinget forslag til endringer i Grunnloven. Det ble klart flertall for å beholde dagens formuleringer om både statens verdigrunnlag og folkekirkens stilling. Og det er verdt å merke seg hva Kontroll- og konstitusjonskomiteen skrev i sin innstilling:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at Den norske kirke er en folkekirke med svært dype røtter her i landet. Kirken og den kristne og humanistiske kulturarven har preget Norge i mer enn tusen år og må kunne anses som sentral i forståelsen av verdigrunnlaget for nasjonen. Flertallet mener derfor at Den norske kirke fremdeles skal ha en særskilt forankring i Grunnloven, og at dette ikke på noen måte er til hinder for at alle innbyggerne i landet sikres lik og rettferdig behandling, uavhengig av tro og livssyn.»

Det er alltid en fare for at vi ser oss blinde på symboler, uten å reflektere over hva de faktisk var ment å skulle symbolisere. Men for at symbolene ikke skal miste sin kraft, må hver generasjon ta i eie det de symboliserer. Alle symboler kan misbrukes slik at de får en betydning stikk i strid med den de opprinnelig hadde.

Også dette blir vi minnet om etter en 17. mai hvor avsyngingen av nasjonalsangen rundt på altaner, verandaer og balkonger tydelig illustrerte hvilken underlig situasjon vi er i. Men den pålagte individualiteten illustrerer alenegangens tilkortkommenhet. For også når vi nå tar ansvar for hverandre ved å holde avstand, viser vi i virkeligheten at vi tilhører hverandre og må ta ansvar for hverandre. Det er i seg selv et tydelig uttrykk ikke bare for symbolene, men for innholdet i den kristne arven vi kan glede oss over her i landet.

Den kan vi med god grunn takke Gud for. Og vi kan be om nåde til å føre den videre.

tarjei gilje,17. mai,nasjonalsangen,koronaviruset