KIRKE: Er det i virkeligheten
...
KIRKE: Er det i virkeligheten slik vi tenker om gudstjenester også? Det er dumt at kirkene må være stengt, men samtidig er det ikke så farlig? spør Tarjei Gilje. Bildet er fra Oslo domkirke. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix
Kommentar
Stengte kirker – er det så farlig?
Del
Hvorfor har det ikke vært et sterkere indre press fra kirkelig hold for å få til dette tidligere?

Er det så farlig om vi ikke kan samles til gudstjenester? Vi har jo så gode muligheter til å møtes digitalt.

De siste ukene har det blitt lagt ned en imponerende innsats rundt i Kirke-Norge. Endringsprosesser som ellers hadde tatt årevis, har blitt gjennomført på få uker. Dette kommer mange til å ha nytt av i lang tid. Det vil gagne Guds rike. Men har vi tatt for lett på ulempene ved stengte kirker?

Først og fremst er det grunn til å rose landets kirkeledere for å ha tatt ansvar raskt. Allerede før 12. mars var de første menighetene i gang med å møte unntakstilstanden. Det har vært nærmest full oppslutning om dugnaden.

Det er bra, for gudstjenester kan åpenbart være en potensiell smittearena. Og det hadde virkelig ikke vært bra hvis det ble skapt et inntrykk av at landets aktive kristne lot være å følge myndighetenes anbefalinger og pålegg. Men så er det likevel grunn til å spørre om lydigheten har nærmet seg servilitet.

På lørdag presenterte kulturminister Abid Raja retningslinjene som gjør at de aller fleste av sommerens festivaler må avlyses eller kraftig nedskaleres. Det rammer også en mengde kristne konferanser og festivaler, selv om det er konsertarenaer som Øyafestivalen som får mest oppmerksomhet.

Men så lurer spørsmålet i bakgrunnen: Er kristne gudstjenester å ligne med konserter eller andre kulturarrangement? I minst en forstand er de det. Kultur er et vidt begrep, og gudstjenester er utvilsomt kulturarrangement i den forstand at de binder mennesker sammen, og at de representerer noe mange ønsker å ta vare på. Men gudstjenester er samtidig mer enn kultur.

For vi kan ganske raskt enes om at det er dumt når konserter må avlyses, men det er ikke samfunnskritisk. Det er naturligvis alvorlig for artister og arrangører, men i seg selv er det ikke alvorlig at konsertene ikke kan finne sted. Er det i virkeligheten slik vi tenker om gudstjenester også? Det er dumt at kirkene må være stengt, men samtidig er det ikke så farlig?

Før helgen skrev teologiprofessor Marius Timmann Mjaaland en viktig tekst som ble publisert både i Vårt Land og på Dagens nettsider. Det han skriver burde egentlig en biskop, en prest eller en pastor skrevet først. «Nå må kirkene åpne», var budskapet hans. Det var ikke et ønske om å trosse myndighetenes retningslinjer, men om å utnytte de mulighetene som faktisk finnes.

Hvorfor har det ikke vært et sterkere indre press fra kirkelig hold for å få dette til tidligere? Mjaaland viser til hvordan kirker i land med vesentlig større smittespredning enn Norge har hatt åpne kirker under hele denne perioden. Samtidig har man opprettholdt smittevernregler. Har kirkene her hjemme vært så opptatt av å ikke trosse myndighetene at de i praksis har bidratt til å nedvurdere hvor viktig kirken er som samlingsarena?

I dag møter både Norges Kristne Råd, Den norske kirke og flere andre kirkesamfunn kirkeministeren. De skal snakke om hvilke rammer som skal gjelde for ulike aktiviteter i kirkelig regi i tiden fremover. Det er på høy tid at dette møtet finner sted. Og det er kanskje litt rart at ikke Kristelig Folkeparti selv har vært tidligere på denne ballen.

For hvis det ikke blir sagt høyt og tydelig at gudstjenester er mer enn et kulturarrangement, øker risikoen for at strengere restriksjoner enn nødvendig får vare lenger enn de trenger å vare.

I tirsdagens Dagen skriver NLA Høgskolens rektor Egil Morland: «Eg lengtar med eit nærast fysisk sakn etter verkelege gudstenester. Eg meiner det nærmar seg ein skandale at ingen kyrkjer er opne for gudstenestefeiring.» Nå vil nok graden av alvor variere i tråd med hvordan man ser på selve gudstjenesten. Her kan det være til hjelp å se hvordan kristne i de tradisjonelle kirkene tenker.

I Den katolske kirkes katekisme blir det å ikke overholde messeplikten omtalt som en alvorlig synd. «Søndagens eukaristi (nattverd, red. anm.) grunner og kroner all kristen gjerning. Dette er grunnen til at de troende er forpliktet til å ta del i eukaristien på de påbudte dager», heter det.

I Den ortodokse kirke har man ikke noen tilsvarende katekisme, men også der er feiringen av gudstjenesten med nattverden som høydepunkt en helt sentral del av det kristne livet. Litt spissformulert møtes man ikke fordi det er fint, men fordi det er nødvendig. Gud ble menneske i Jesus Kristus, og inviterte mennesker til fellesskap med Gud. Ingen digitale hjelpemidler kan erstatte dette fellesskapet.

Ingen ting av dette handler om å opptre uansvarlig eller med vilje å utsette andre for fare. Men hvordan man tenker om gudstjenesten gjør noe med hvordan man forholder seg til den tiden vi lever i. Den svenske forfatteren Magnus Malm skrev i boken «Som om Gud ikke finnes» om hvordan kirken bidrar til å sekularisere samfunnet.

Samtidig som det stadig er grunn til å berømme den store digitale innsatsen, er det også grunn til å spørre om hvorfor ikke presset i retning av å møtes i kirken så mye som mulig har vært større her i landet.