Raust og risikabelt

Da Knut Arild Hareide åpenbarte seg på Slottsplassen fredag formiddag, var et av de mest spektakulære, men også risikable comebackene i norsk politikk et faktum.

Etter tapet på KrFs ekstraordinære landsmøte tok de fleste det for gitt at Knut Arild Hareides politiske karriere gikk mot slutten. Spesielt fordi han i tur og orden sa nei både til å være statsråd, partileder og parlamentarisk leder. Og så sent som i oktober kom beskjeden om at han heller ikke tar gjenvalg til Stortinget.

Men nå tar han mot alle odds steget fra parlamentets bakerste benk til norsk politikks absolutte eliteserie. Eller for bruke et bilde de fleste KrF-ere kanskje kjenner enda bedre: Vi står overfor en politisk gjenoppstandelse. Knut Arild Hareide er en slags politikkens Lasarus.

Hareides tilbakevending fra den politiske dødsskyggens dal er samtidig en retur full av paradokser. Dette er mannen som bare for et drøyt år siden ville kaste Erna Solberg. Men nå tar han altså plass i hennes regjering.

Knut Arild Hareide satset sin politiske karriere på å føre sitt eget parti mot samarbeid med venstresiden. Nå går han inn i en høyredominert regjering. Der skal han også sitte sammen med sin hovedmotstander under KrFs opprivende retningsvalg, den nåværende KrF-lederen Kjell Ingolf Ropstad.

Og det er faktisk Hareide som får det tyngste og mest medieeksponerte departementet av samtlige fire KrF-statsråder. Det må sies å være en raus handling av Ropstad.

Men det er også et grep med betydelig risiko. Den nye KrF-lederen vet godt at Knut Arild Hareide har en betydelig høyere popularitet i det norske folk enn det han selv har opparbeidet seg. Eks-lederen har naturlig nok også mye mer erfaring enn sin etterfølger.

Hareide ledet tross alt partiet i nesten åtte år. Ropstad løper en risiko for at Hareide skal bli oppfattet som den egentlige lederen, selv om han ikke lenger har noen som helst posisjon i den formelle partiledelsen.

I så måte startet det hele ikke så bra da VG på fredag morgen publiserte en sak om at Hareide skal ha kommet med ultimatum om at Dag Inge Ulstein skulle få fortsette som bistandsminister. Ellers ville Hareide selv ikke bli statsråd. Sånt skaper lett et etterlatt inntrykk av at Knut Arild Hareide fortsatt er i en posisjon til å kunne diktere forholdene i KrF, inkludert partiets stasrådskabal, som jo til syvende og sist er partilederens ansvar.

Ropstad er også godt kjent med det sinnet og den bitterheten som fortsatt finnes på den såkalt røde siden i partiet. Det finnes krefter som ikke har klart å forsone seg med det borgerlige veivalget og gjerne ønsker seg en snarlig omkamp. Mange av disse ser stadig på Knut Arild Hareide som sin hærfører.

Leder i KrFs svenske søsterparti, Ebba Busch Thor, adresserer denne utforingen i et intervju med Dagbladet. Hun påpeker at KrF nå må bygge bro over politiske uenigheter, ikke bygge nye. Den svenske partilederen støtter utpekingen av Hareide, men kommer med en klar advarsel til ham:

– Det må være hundre prosent lojalitet fra Hareide til Ropstads veivalg og strategi, sier hun.

Kjell Ingolf Ropstad kjenner helt sikkert til disse risikomomentene. Men som partileder har han måttet veie ulike hensyn mot hverandre. Og han har tydeligvis valgt det han anser som det beste for partiet, ikke nødvendigvis det som ville vært det enkleste for ham personlig.

Ropstad har lagt mest vekt på at fløyene i KrF sårt trenger å forsones dersom partiet skal klare sperregrensen ved valget neste år. På en måte har Ropstad nå gjort det Knut Arild Hareide sa han skulle gjøre, men som vi hittil egentlig ikke har sett så mye til.

Nå kan imidlertid også Knut Arild Hareides inntreden i regjeringen sees på som en forsoningshandling fra hans side. Han vet nok godt at han skuffer en del av sine støttespillere ved å bli Solbergs samferdselsminister.

Det rause, men risikable grepet fra Ropstad kan altså gå bra for KrF, men det krever at Knut Arild Hareide tar på tar alvor en annen av Ebba Busch Thors formaninger i Dagbladet: «Nå har KrF valgt vei - og hold nå på den kursen».