Lære meg homsesex? Nei takk

Jeg takker for tilbudet om å lære meg homsesex, Jens Kihl, men jeg tror faktisk jeg avstår.

I gårsdagens Bergens Tidende får jeg over en hel sidebeskjed om å lære meg homsesex. Kommentator Jens Kihl velger tydeligvis å ta sitt oppgjør svært personlig, selv om de lederartiklene han henviser til, begge var usignerte.

Vil han ha det personlig, så skal han få det. Jens Kihl skal få vite helt nøyaktig hva jeg mener og ikke mener om Pride og den ideologien som ligger bak. For han har åpenbart misforstått mye.

Først: En hel del av det Pride står for, støtter jeg. Jeg mener faktisk det er viktig at det arrangeres Pride-tog, både i Norge og ikke minst rundt omkring i verden. Det handler om ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og minoriteters rettigheter, blant annet.

Det er av stor betydning at også seksuelle minoriteter blir sett, hørt og forstått. Jeg synes det er svært bekymringsfullt å se at i land der demokratiet er i tilbakegang, så er homofile ofte blant de som først kommer under press. Akkurat nå er det tydelig i for eksempel Polen og Russland.

Den store forskjellen mellom demokratiet Israel og islamske diktaturnaboene blir også ekstra tydelig i behandlingen av homofile. Tel Aviv er Midtøstens homohovedstad. Der går en kvart million mennesker i Pride-parade, mens man andre steder i regionen henretter homofile ved å kaste dem ut fra høye bygninger i Gaza eller henge dem offentlig i heisekraner på torget i Teheran.

Jeg deler et dyptfølt engasjement mot diskriminering, trakassering,vold og undertrykkelse overfor homofile enten det skjer utenfor sløydsalen på Jens Kihls gamle skole, på Jæren, iIran eller iTanzania. Dette har vi løftet fram pålederplass i Dagen mange ganger før.

Denne solidaritetstenkningen er en viktig del av det ideologiske grunnlaget for Pride, kanskje det viktigste. Men Pride-pakken inneholder mer. Og det er der jeg ikke lenger kan være med når toget går, slik jeg heller ikke marsjerer verken 8. mars eller 1. mai, selv om jeg støtter mange av både kvinne- og arbeiderbevegelsens kampsaker. For Pride er ikke bare en solidaritetsmarsj, den er også et politisk arrangement.

Jeg har et annet politisk syn på saker som et tredje kjønn, på surrogati, eggdonasjon, på at barn kan ha flere enn to foreldre og andre ting det kjempes for i Pride-toget. Jeg mener ikke at kjønn og familie er en konstruksjon.

Og, ja, Jens Kihl, en del av dette synes jeg faktisk er et problem for det norske samfunn hvis det gjennomføres, og for barn og unge i særdeleshet. På dette området har Dagen tenkt å fortsette å være en politisk ukorrekte stemme. Og det synet som vi forfekter i disse spørsmålene, er nok heller ikke så oppsiktskvekkende eller et så marginalt fenomen som det Jens Kihl vil ha det til.

Så er det også noe med uttrykket i toget, spesielt i de store byene, som virker svært fremmedgjørende på mange. Jeg tror Sylvi Listhaug var inne på noe vesentlig da hun kom med det mye brukte sitatet om at det nok ikke styrker de homofiles sak «når halv- og nesten helnakne folk danser rundt i Oslos gater», som hun ordla seg.

Det må være lov å reagere mot denne insisteringen på at alle andre skal behøve å forholde seg til deres seksuelle praksis. Jeg gjør i hvert fall det.

Og da er jeg tilbake hos Jens Kihl og hans oppfordring om å lære meg homsesex. Den oppfatter jeg som samme type pådytting av noe som for min del er helt uønsket. Jeg er trygg i min heteroseksualitet og jeg har ikke noe behov for å lære om homsesex, verken i Pride-paraden eller på andre måter.

Så Jens Kihl: Du skal ha takk, men nei takk.

Jeg takker for øvrig også for den manglende interessen for hvordan jeg lever mitt familieliv og kan forsikre om at den holdningen gjelder motsatt vei også.